60-årsmarkering Tysklandsbrigadenes Veteraner
Hvorfor til Tyskland?
Av statsråd J. Chr. Hauge.
I 1940 gikk det en historie om en 75 år gammel mann som ble tatt til fange under felttoget på Vestlandet. Tyskerne slapp ham løs fordi han var så gammel, men ikke lenge etter tok de ham igjen i en annen norsk avdeling. Tyskerne sa at nå måtte han da gi seg.
«Jeg gir meg ikke før vi står i Berlin,» sa den gamle vestlendingen.
Vi smilte da vi hørte den historien.
Siden februar 1947 har en norsk styrke av Hæren vært i Tyskland for å delta i okkupasjonen.
Men den er ikke i Tyskland for å slå tyskerne. De er slått. Den er heller ikke i Tyskland for å ta hevn. Vi har bitre tap, men vi ønsker ikke å hevne oss. Hva er det så de skal?
Vi sier at vi skal til Tyskland for å være med på å fullbyrde freden; men det trenger en nærmere forklaring.
Forrige gang.
Etter første verdenskrig overlot de seirende maktene Tyskland stort sett til seg selv. Landet var likesom full-stendig knust og hjelpeløst. Men det tyske folk er et flittig og dyktig folk. Landet kom seg raskt. Det tok 14 år før militarismen igjen var ved makten. Det tok 20 år før de tyske nazistene og militaristene -kastet verden ut i ny krig og nye navnløse lidelser.De alliertes mål nå.
De allierte maktene ble allerede under krigen enige om at de denne gangen måtte forhindre at historien gjentok seg - for sin egen skyld, for verdens skyld, og for Tysk-lands skyld! At Tyskland i dag ligger i ruiner, er ingen garanti mot at landet igjen kan bli en fare for freden i verden om det får lov til å innrette seg som det selv ønsker. Det er dette vi må se i øynene. Det er tyskernes store tragedie at deres flid og dyktighet har så lett for å bli ledet inn i krigens tjeneste, istedenfor i fredens.
Målet som de allierte har satt seg, er å gjøre Tyskland til et fredelig medlem av folkenes familie og til et sant demokrati. De tar sikte på å omdanne Tyskland og omskolere det tyske folk. Målet er ikke å holde Tyskland nede og undertrykke det tyske folk. Målet er å hjelpe Tyskland til å reise seg, men klok av skade vil de allierte denne gang selv og på stedet sørge for at de tyske militære organisasjonene blir fullstendig oppløst, ikke minst militarismens esse - den tyske generalstaben, at den tyske rustningsindustrien blir jevnet med jorden, og at den sivile industri ikke blir en skjult krigsindustri, at krigsforbryterne virkelig blir straffet og at deres misgjerninger blir kjent av alle, at nazister og militarister blir renset ut av tysk offentlig liv, administrasjon og skole, at folkestyret virkelig avløser diktaturet.
Soldatenes oppgaver.
Det er ikke dere soldater som direkte skal gjøre dette. Det er særskilte allierte myndigheter som har det som spesialoppgave. Troppene må være i Tyskland for å sikre ro og orden, og for å gi disse myndigheter den makt som de trenger for å kunne handle. De allierte styrkene skal først og fremst markere overfor det tyske folk at de allierte vil sette sin overbevisning igjennom, og at det ikke nytter å legge seg på tvers.Norge har for sitt vedkommende lagt stor vekt på at troppene skal få høve til å fortsette sine øvelser i Tyskland, slik at deltagelsen i okkupasjonen kan gå inn som et ledd i Hærens øvinger.
Det er vanskelig å okkupere.
Ikke noe fornuftig menneske kan være i tvil om at det er en overordentlig vanskelig oppgave de allierte har påtatt seg. Ja, det vil nok framover heve seg røster som sier at oppgaven er umulig, og at det er like godt å gi opp først som sist. De vil si at okkupasjon er undertrykkelse, og at den avler hat og nasjonalisme, og ikke fredsommelighet og demokrati. Det er heller ingen tvil om at okkupasjonen kan føre til et slikt resultat, hvis okkupasjonspolitikken er uklok, brutal og upsykologisk. Men det er nettopp slik okkupasjonspolitikken ikke må bli. Målet er ikke å holde nede, men å hjelpe til å reise opp. Dette målet må prege okkupasjonspolitikken. Tyskland må så snart som mulig bli i stand til å greie seg selv økonomisk, sosialt, moralsk - og på lang sikt - politisk.De allierte har allerede gitt tyskerne et betydelig selvstyre og vil fortsette på den veien fram mot målet.
Men samtidig må okkupasjonspolitikken være fast og konsekvent for å nå sitt mål. Tyskerne må få inntrykk av at denazifisering og demokratisering er dypt alvor.
Det er en veldig byrde de allierte har påtatt seg ved å overta ansvaret for Tyskland. Det er en økonomisk byrde. Det koster å holde tropper i Tyskland, og det koster enda mye mer å underholde tyskerne med det de trenger for å leve, slik som de allierte nå i stor utstrekning gjør. Det er en politisk byrde. Det vil aldri være særlig populært i hjemlandet å ofre så meget på tyskerne, og det vil kreve atskillig politisk fasthet for å føre oppgaven igjennom. Det er en moralsk byrde. De allierte har på sett og vis påtatt seg det moralske ansvar for omskoleringen og framtiden til et helt folk.
En internasjonal plikt.
Vår deltagelse er en byrde for oss på alle disse måtene. Vi har dessuten aldri vært vant til å sende tropper ut av landet, og vi reagerer følelsesmessig mot det. Men dette må ikke skygge for den kjensgjerning at vi gjennom vår deltagelse er med på å løse en viktig sak for fred og sikkerhet i verden - også vår egen fred og vår egen sikkerhet. Og vi bærer på ingen måte større byrder enn det som forholdsvis faller på Norge som et lite land. Belgia har allerede en langt større styrke i Tyskland. Holland og Danmark har erklært seg villige til å ta sin del. (Sverige har ikke kommet på tale, fordi det var nøytralt under krigen.)
Vår deltagelse i okkupasjonen av Tyskland er med andre ord en internasjonal militær forpliktelse. Den springer i dette tilfelle ikke direkte ut av vårt medlemskap i De forente nasjoner, fordi De forente nasjoner etter sine statutter ikke har noen direkte befatning med de beseirede landene. Men det er likevel en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Norge kan ikke ta del i mellomfolkelig arbeid for å fremme fred og trygghet med rettigheter - men uten plikter.
Hvor lenge?
Det er i dag ikke mulig å si hvor lenge de allierte vil kjenne seg tvunget til å holde styrker i Tyskland. Det avhenger ikke minst av tyskerne selv. Norge har for sitt vedkommende forpliktet seg til å holde en brigade i Tyskland i to år framover fra februar 1947. Når de to årene er utløpt, står vi fritt.Det er ikke lett å være okkupasjonsmakt. Det er ikke lett å ha makt. Det kan være fristende å bruke den i strid med folkerettens og menneskelighetens lover. Kynismen kan så lett snike seg inn. Vi husker det fra tyskernes ferd i Norge. Det vil ikke gagne den viktige saken som okkupasjonsstyrkene skal være med på å lese, om de gjennom sin holdning skaper grunnlag for hat, nasjonalisme og tysk motstandsvilje. Forbildet for de norske okkupasjonstropper skal ikke være den tyske okkupasjon av Norge. Samtidig som tyskerne må forstå at det er alvor, skal de norske troppene sette seg som mål å opptre korrekt og verdig, slik at tyskerne med eller mot sin vilje får respekt for de norske styrkene, for deres holdning og for deres rettferd. På den måten bidrar nordmennene, de norske soldatene, direkte til å skape respekt for det demokrati de representerer.
Vår ferd skal være korrekt.
Det er, etter det vi hører, mye nazister i det området som troppene ligger i. Dere vil støte på tysk hovmod og tysk kryperi og smiger. Ingen av delene må påvirke styrkenes opptreden. Vårt mål skal være, at når de norske styrkene trekker seg ut av sitt område, skal det være den alminnelige oppfatning blant den tyske befolkning at de har vært holdt besatt av staute, rettferdige, faste og korrekte mannskaper. De må si seg selv at det må være noe ved det samfunn og den samfunnsform som nordmennene har levd i.J. Chr. Hauge.
Jens Chr Hauges tale ved avdukingen av Minneplaten for Tysklandsbrigadene 31. mai 1997:
Kjære veteraner!
Jeg har vel lov å si, kjære medveteraner. Vi har det felles at vi for 50 år siden var unge - soldater - befal og forsvarsminister. Nå er vi veteraner, oppegående, relativt selvbevisste og uten selvmedlidenhet!
Våre Tysklandsbrigader var i 6 år, fra 1947 til 1953, Norges bidrag til løsningen av de felles allierte etterkrigsoppgavene i Tyskland. Norge var i siste krig en alliert nasjon. Vi er glad for at det var slik.
Da krigen til slutt var vunnet med store tap for mange parter, måtte de allierte vinne freden. Hitlerismen måtte rykkes opp med roten, og det måtte legges et nytt grunnlag for folkestyre i Tyskland.
Det var en formidabel oppgave, den stilte store krav til seierherrene.
Storbritannia - som var vår nærmeste allierte - ville gjerne at Norge skulle delta i den britiske sonen med en divisjon. Statsminister Attlee var litt skuffet da Brofoss og jeg som utsendinger fra den norske regjering i juni 1946 måtte fortelle ham at det ikke kunne bli mer enn en norsk brigade. Men han tilføyde fort at «Vi er takknemlige for det vi får». Han la ikke skjul på at fredsoppgavene i Tyskland la en tung byrde på Storbritannia som dette land bar uten å klage.
Her hjemme var det nok mange som etter krigen håpet at vi skulle kunne trekke oss inn i oss selv igjen, i vårt «gamle, gode» Norge. Regjeringens syn var at Norge, som alliert nasjon under krigen, måtte være med å fullbyrde freden. Nøkkelordet var at Norge måtte oppfylle sine internasjonale militære forpliktelser også i fred.
Tysklandsbrigaden ville gjøre det nødvendig med en tjenestetid i hæren på ett år i fred. Det var uvant lenge i vårt land. Likevel ville det bli et omskifte av de norske brigadene så hyppig som hver sjette måned.
Det var også klart at Tysklandsbrigadene var en faktor i Norges utenrikspolitiske situasjon. Brigadene representerte en fortsatt militær kontakt med britene og et fortsatt fellesskap med de vestlige allierte i Tyskland.
Det må sies til Stortingets ros at da saken kom opp til avgjørelse i Stortinget, var voteringen enstemmig.
I etterhånd kan vi etter min mening trygt si dette: Tysklandsbrigadene kom til å bety noe vesentlig i gjenreisningen av den norske hær til internasjonal standard og kvalitet. De i Norge som ønsket en moderne hær, likte tanken på Tysklandsbrigaden. De som ville tilbake til den gamle modellen, gjorde det ikke.
Det kan i dag ikke herske tvil om at Norge gjorde rett da det besluttet å være med i den allierte demokrateringsprosessen for et nytt Tyskland etter krigen. Vi var dermed med på å fullbyrde freden i Europa, og vi medvirket til at et nytt demokratisk Tyskland kunne gjenvinne og gjenvinne seg selv.
De norske brigadene - soldatene og befalet - vant respekt i Tyskland, både hos sine allierte kolleger og hos den tyske allmenhet som fikk anskueliggjort militær form og holdningen i et demokratisk land.
For oss selv lå det en folkepedagogisk verdi i dette at 50.000 norske soldater i årene 47-53 fikk føling med et etterkrigs Europa og et etterkrigs Tyskland. Ingen vet dette bedre enn veteranene selv. En av dem ble senere Norges statsminister.
Vår deltagelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland forberedte også grunnen for norsk deltagelse da de vestlige demokratiske land i 1949 sluttet seg sammen i det nye store fredsbevarende fellesskap som het og heter NATO, men også na en veteran med selvrespekt. Heldigvis!!
Dere veteraner har laget en deltagermedalje som henger på veggen i mange tusen norske hjem. Barn i fremtiden vil si: «Der henger fars, bestefars eller oldefars medalje fra Tysklandsbrigaden, gitt!»
Dere har også sørget for at en minneplate for Tysklandsbrigadene nå skal ha sin plass i Fane- og Minnehallen her på Akershus, jeg tør nesten si til evige tider.
Jeg har nå den glede å avduke Minneplaten, til Tysklandsbrigadenes minne og ære.
JENS CHR. HAUGE
(Sjef for Mil. org. 1944 - 1945,
forsvarsminister 1945 - 1952)