Støvletrakk i Tysklandsbrigaden
*************************

Dagboksnotater fra KpC/II Batj/ Brig 511

Rundt 50.000 unge gutter gjorde tjeneste i Tysklandsbrigaden i årene 1947-1953. Det var støvletrakk og uendelige øvelser, men lite av ytre dramatikk. Det var vel ingen store ting som skjedde - bare en stående norsk avdeling på rundt 4.000 mann som ble opplært ute i det fremmede.

Forholdene skiftet adskillig for soldatene - fra den første Brigade-kontingenten i 1947 - "Klondyke-brigaden" 471 - og inntil flagget ble firt i forlegningene for siste gang i 1953.
Men de guttene som fylte rekkene hadde noe felles - de hadde vokst opp under krigen og herrefolkets okkupasjon. Det var ikke så lenge siden vi hadde sett "de grønnkledde" på nært hold. Vi hadde opplevet frigjøringen og mange nye og forunderlige ting - som f.eks. at det var mulig å ha radioapparatet stående åpent i stuen.

Vi var unge og ikke særlig opptatt av den store politikk. Men det hendte nok at vi kjente på oss at vi gikk i norsk uniform i tyskernes eget land og at det hadde noe å bety.

Trass i en monoton og hard infanteritjeneste står Brigaden ennå friskt i minnet etter mange år. Det er vel slik at en gjerne minnes dengang en var sprek og uvøren. Men kameratskapet og korpsånden i avdelingen langt hjemmefra ga også noe som er verd å minnes.

I ettertid vet vi at Tysklandsbrigaden ble en vanskelig sak for den norske regjeringen. Det bygget seg opp til en kald krig - jernteppet gikk ned og det toppet seg med Berlinblokaden. Koreakrigen kom i 1950. Hva ville skje med den norske brigaden om det plutselig smalt ? Ville den ha muligheter for å karre seg hjem eller måtte den slåss i Tyskland? Noen av våre politikere ville ha brigaden hjem for å styrke Norges eget forsvar.

Brigaden ble trukket nordover til Schleswig-Holstein, nær Nordens sørgrense høsten 1948 - det var kanskje et kompromis?
På den smale landtungen mellom Nordsjøen og Østersjøen skulle Brigaden være med og sperre vegen fra de nord-tyske slettene og nordover.

Tyskere og tyskere.

Med bereten uvørent på snei, entret vi trikken i Hamburg - to permittenter som skulle utforske den store byen.
Trikken var av samme skranglete sorten som hjemme i Bergen, og det var omtrent alt som minte om vår hjemby.

Det var fullt på sporvognen av husmødre og gamle kaller, med pakkenelliker og annet habengut. Da vi trakk inn i vognen reiste to eldre damer seg møysommelig og bød oss ta plass. Vi ble stående et øyeblikk og se på hverandre, før det demret for oss at i det gamle Tyskland spilte uniformen en rolle. Selv et par striper på uniformen var nok til at vi hørte til øvrigheten.

Vi trykket de gamle damene pent ned på benken igjen og ble stående i midtgangen, idet vi ignorerte skiltet om at det ikke var tillatt med ståplasser. Vi var jo i uniform og i Tyskland..

De gamle damene ga oss den første leksjonen i et fremmed land.
Etter hvert lærte vi at tyskere og tyskere var mange ting, nesten som folk flest.

Trikken slingret seg gjennom et påfallende åpent og flatt landskap - mursteinsrødt. Et pukksteinslag av sønderslått murstein forteller at her har engang stått kvartal etter kvartal med boligkvarterer , før britene med sine bombetokter skapte en ildstorm i l944. Det meste av ruinene er ryddet - gjenreisingen skal ta til.

Det krevde litt papirarbeid å få seg en tur til Hamburg. Først en "Movement order", så en "Duty Rail Ticket" og så "Last ration certificate".

Med Pay-boken - vårt vanlige identifikasjonskort - og reisepapirene går det greit å skaffe seg husrom og mat i en britisk Transit camp. Og så går turen til "Hamburg House" i sentrum av byen der allierte soldater gjerne møtes. NAAFIs kjempesvære bygning inneholder alt fra kantiner til dansesal og gift shops.
Britene har ikke vært beskjedne når det gjaldt å finne seg til rette.

Prisene er rimelige, og det trenger de være når vi har to og en halv shilling i daglønn. Vi er etter hvert blitt vant til å regne i shilling og pence og iblandt i pund når vi har fått vår beskjedne sold i britenes militære valuta - BAFSV eller British Armed Forces Special Voucher.

BAFSV er gangbar mynt på alle kantiner, og tyskerne som arbeider i leiren er ivrige etter å veksle til mark, om du kjenner dem godt nok. Ellers er jo sigaretter fremdeles en brukbar inntektskilde. Men nå er prisen på kantinen steget til den ublu pris av en shilling for en kartong med 200 sigaretter.

Ola går rundt i Hamburg - kanskje litt sid i buksebaken - og vil ha mest mulig med. Mange treffer du på Reeperbahn, noen tar seg en rask spasertur gjennom beryktede Winkelstrasse. Riktignok står det "Out of Bounds" for alt militært personell på svære skilt, men slikt er jo lett å overse.

Sant å si er det ikke stort å foreta seg i Hamburg - bortsett fra å drikke øl på "Hamburg House", og det kunne vi like godt gjøre hjemme i leiren.

Rekruttskole i snøslapset

Når rundt om tusen gutter på kort tid skal omdannes fra uryddige sivilister til noe som minner mest mulig om en ordnet bataljon, skjer det ikke uten en smule forvirring og rot.

Den gamle ekserserplassen Ulven var en forvirringens maurtue de første dagene i oktober. Vestlandsbataljonen rykker inn.
Det var trangt om plassen i de gamle brakkene - noen av dem fra 20-årene og noen bygget under krigen av tyskerne. Det dampet godt på rommene når det hang våte klær til tørk rundt ovnene som glødet for fullt.
Plassen er liten - med uniformer og støvler og rifler og kokekar og utstyr av alle mulige slag rundt oss.


Det roer seg etter hvert - det er ingen grunn til å hisse seg opp over at tiden går, for vi har en uendelig lang tjenestetid foran oss.

Det som de første dagene fortonet seg som en umulig tilværelse, begynte så smått å bli levelig. Riktignok ble vi herset med sent og tidlig - det var lenge før arbeidsmiljølovens tid - og vi syntes hjertelig synd på oss sjøl. Kompanibefalet visste hva de ville, og noen av dem hadde da også erfaring fra krigens tid. Seig utholdenhet skulle være kjennetegnet på en infanterist, fikk vi høre. Langsomt ble det orden og system - det ble noe som lignet et virkelig kompani.

Men det skal bli enda mer folksomt i leiren - det strømmer til folk som har vært oppsatt i Vatne-leiren. Både kompaniene og bataljonen er satt opp med endel flere mann enn det som var vanlig tidligere.

Ulven, 1.juledag 1950:

De blir lange, disse søde juledager. Permisjoner er det smått med. Riktignok ble det ikke så ille i leiren på julaften, men noen angrer på at de ikke tok tjuperm til Bergen.
Intet er så trist som søndag i enn militærleir..
Ute er det knitrende kaldt og vi holder oss for det meste innendørs. Bare noen få aktive sjeler har iført seg kjeledress og spiller fotball nede på den snødekte Ulvensletta.

- "Jasså, du er i KpC. Hvordan kunne du være så uheldig å havne i et geværkompani"? Og attpå til i en støttetropp som har så mye å bære på ?

Opptil flere av mine gamle kjente i Stabskompaniet beklager min ublide skjebne. De ser frem til å bli administrasjonsassistenter og sjåfører og ordonanser.

27.desember:

Sersjantene er ikke særlig lystne på å ta til med striskjorta igjen, de heller. De nybakte fenrikene går ennå rundt i service-dress og kvier seg synlig for å få snø på seg.
Men snart er vel alt ved det gamle igjen.

28. desember:

Ikveld er det vakt igjen. I formiddag var det utmarsj i tetteste snødrevet. Det er slutt på sprengkulden og snart er det vel valleslette og søle til langt opp på anklets`ene.

Det ble lange timer på vakten. For første gang fikk vi utlevert skarpt - tre fulle laderammer til Garand-riflene. En kunne skyte på månen av bare ensomhet, det gikk sørgelig seint før himmelfirmamentet hadde dreiet rundt og den grå dagen meldte seg.

Nyttårsaften

ble tross alt en forholdsvis hyggelig begivenhet. Løytnanten talte fagre ord som vanlig på sitt malende nordfjordske. Vi skulle gjøy litt mindre og heller dra litt meir i det nye året, mente han.

Vi er kjørt full av vaksiner og det merkes på noen hver. Det er fremdeles kaldt og på vaskerommet ligger isen tjukk på sementgolvet og glassrutene. Stort bedre er det ikke i matsalen hvor en ovn forgjeves søker å varme opp den gisne lemmebrakken.

Nyttårsdag

så først ut til å bli en søndag av de vanlige på Ulven når du ikke har perm. Men så kom en kar fra første tropp og spurte rundt i køyene om det var noen som ville spleise på en drosje fra Bergen om kvelden. Det var det. Men først måtte vi skaffe en "dekk-permisjon" til det ytre leirområdet. Det gikk bra og det ble noen hyggelige timer etter at en hadde fått skrubbet av seg brakke-møkken.

3.januar:

Dagseddelen for i morgen er kommet på oppslagstavlen og ser ikke hyggelig ut.
Det går rykter om at vi skal tidlig nedover til Tyskland.
Tjenestetiden blir visst også forlenget.

5.januar:

Sersjanten er såvidt ute av døren; det var litt av hvert å utsette på pussen i kveld. Særlig var det messingen som ikke skinte som en sol skal gjøre. Men pussig nok nøyde sersjanten seg med å konstatere faktum. Han spurte om jeg hadde hørt at jeg skulle være med fortroppen til Tyskland.

I dag har det vært stor konkurranse - et lag fra hver tropp demonstrerte "laget i flankeangrep". Løytnanten var fornøyd og snart skal vi trene hele troppen og deretter hele kompaniet i det samme, sa han.
I morgen: terrengløp.

12.januar:

Middagen var bedre enn ellers, men det var ikke mye av han. Det blir folkevandring opp til kantinen i kveld.

Snøvatnet gikk langt over støvlene idag, regnet drev fra hjelmkanten og det sildret nedover ryggen. Det var en dag som satte humøret på prøve. Langs vegene og oppe i liene ligger snøen ennå høy. Vi bante der vi trakket oss fram.
Til slutt fikk vi en sabla springmarsj for å komme i hus.

En time senere sto vi og ventet på inspeksjon. Det var stort oppbud: en sersjant, troppssjefen og enda en fenrik. Og denne gangen ble det ompuss og visitasjon et par timer senere. Det er omtrent uråd å holde geværet blankpusset i dette været.

13.januar:

Overkokken kom personlig inn i matsalen i kveld og delte ut en appelsin til manns. Hvitt brød var det og. Det var til og med smak på kaffen.

Lite å ta seg til lørdag ettermiddag - en spiller kort eller leser bøker en har lest før. Noen sjarmantiserer seg til kveldens dans på Lysekloster eller Os. Noen sover sødelig i køyene.

15.januar:

Det blir tolv måneders tjenestetid, sa kapteinen på linjen i morges. Reisen til Tyskland er utsatt en måned. Senere ble det bekreftet at jeg skal være med fortroppen nedover.

Nå er omsider arresten på Bergenhus ledig, og idag åker tju-permittentene inn.

17.januar:

Jeg er stadig blitt beordret til tjeneste på kompanikontoret i det siste. Jeg var uforsiktig nok til å innrømme at jeg har brukt en skrivemaskin før - iallfall med to fingre, men det holder for å skrive dagsedler. En kompaniskriver har godt høve til å følge med i befalshierarkiet, og med litt humoristisk sans blir dagene aldri hendingsløse og grå.

Det øser ned over Ulven leir, det plasker på den klinkende isen som er hard etter tusen manns støvletrakk. Kompaniet står og småbanner på oppstillingsplassen mens væten trenger gjennom støvlene og det begynner å sildre nedover ryggen. Geværet er et kapitel for seg - Garand selvladegevær - det er noe å pusse på og tar all den "fritiden" vi skulle hatt til overs.

19.januar:

Nattlig øvelse i patruljetjeneste. Månen titter frem bak et lett slør idet rekognoseringspatruljen "Randi 10" legger ut på sin marsj. "Her et sted ligger fienden" hadde løytnanten sagt og vist på kartet. "Resten skal dere finne ut".

Patruljen beveger seg satsvis frametter slik det er drillet inn - åling over månelyse flater til en når granskogen. Bare subbingen av ens egne og kameratenes skritt høres. Iblandt smeller det i et hæljern eller en geværkolbe slår mot en stein. Trass i alle regler flokker vi oss sammen.

Det smeller i en kvist og noen skygger viser seg. Men passordet stemmer - "Glory" - "Halleluja" - og de to patruljene skilles.

Om litt springer en rakett og bader terrenget i et hvitt lys.
Det knitrer i løsskudd og så begynner sirkuset.

25.januar:

Den frynsete ekserseruniformen byttes inn og vi får tilbake battledresser av den grønne, kanadiske typen. Som alltid når det er bytting er det et ståhei for å få noen plagg som passer sånn noenlunde.

Endelig mot sør

Lørdag 10.februar:

Bataljonens forparti til Tyskland er underveis. Det var mørkt ennå da vi krabbet opp i 3-tonnerne og kjørte til Nesttun jernbanestasjon for å ta toget til Oslo.

Ombord på "Kronprins Olav" ute i Skagerrak.

Det ble en kort visitt i hovedstaden. Da vi kom med toget til Østbanen ble vi fraktet opp til Huseby der Garden tok hånd om oss.

Skodden ligger tett rundt skipet, men vi har det bra i to store salonger. Vi bruker opp de siste norske kronene - Tuborg og Carlsberg er utmerket tidtrøyte.

København,12. februar:

Kongens by virket grå og ukjennelig da skipet la til ved Langelinie. Danske militære troppet opp på kaien og tok vel mot oss.
Det gikk i samlet marsj gjennom byen til Hovedbanegården. Det vakte litt oppsikt - det er vel lenge siden en norsk militær avdeling har marsjert forbi Amalienborg.
Så rullet Nord-Expressen mot sør.

Padborg, 12:

Våt og kald skodde har vært omkring oss siden vi var i Oslofjorden. Det har vært underlig å se Danmark igjen, i vinterens kalde grep.

I Rhin-armeen.

Husum, 13. februar:

Det var litt underlig å reise inn i Tyskland; landskapet er det samme slettelandet som lenger nord, men fremmed er det.
Det kvakk i oss da vi så uniformene på grensevaktene - de er ubehagelig lik dem vi husker så vel.

"Leicester Barracks"

står det med hvite bokstaver over porten inn til leiren vår. Men de to karene som står og hutrer på vakt i porthvelvet er norske nok. De er fra 2. batj av Brigade 502. Og på plassen innenfor vaier splittflagget.

Vi er i Rhin-armeen nå - BAOR - eller the British Army on the Rhine - og går i britiske battle-dresser med norske distinksjoner og bataljonsmerker. Våpen og utstyr av alle slag er britisk og fra krigens tid.

Leiren ser ut til å være det rene himmerike i forhold til det en Ulven-soldat er vant til.
Det er en liten by av fleretasjes murkaserner som for ikke lenge siden bar navnet "Marinekaserne Husum". Nede i byen Husum ser en norske soldater drive gatelangs om kveldene, stadig på jakt etter litt avveksling i hverdagen. Husum bærer navnet "Die graue Stadt am Meer" og det kan ikke nektes at byen virker grå og trist i det vinterlige regnet.

Havet ser en ikke stort til; det er mest marskland utover mot sjøen.

Byen er ikke stor, selv om det bor noen tusen mennesker her, så er det nærmest en liten "dorf" Men selv den minste landsby har jo sitt Gasthaus.

Rett overfor leirporten ligger en brakkesamling - en egen DP-leir med tyskere som har flyktet fra Øst Preussen og Danzig og Mecklenburg. Det er mange slike flyktninger i Schleswig Holstein.

15.februar: På rundtur i Brigadens område.

De vestlige områdene ved Nordsjøen, hvor Husum ligger, er preget av et flatt og treløst landskap med marskland og diker. Det er ikke mange milene østover til Schleswig ved Østersjøen hvor landskapet er mer bakkete og gjestmildt og hvor flere fjorder skjærer inn i landet.

I Rendsburg er 1. bataljon og Ingeniørkompaniet plasert. Vi kikket også på Brig.Verks forlegninger like utenfor byen. Splittflagget og Union Jack vaiet på hver sin stang utenfor kasernene.

Et motorsykkelvrak stod oppstilt med følgende talende plakat:

"På denne sykkelen ble en soldat drept. Vi har begravd ham. Hvem skal bli den neste"?

Norske soldater er forøvrig forlagt i Schleswig og Flensburg og Holtenau.
Lenger sør ligger den danske brigaden i Itzehoe i Holstein.

Det var kino for militære nede i Husum i kveld. Kino-damen nappet meg i ermet:
"Zigaretten ?" Vi handlet og uten at hun snøt meg på prisen.

Ved Nordens sør-grense.

Det er ikke langt til danske-grensen - den grensen som ble satt i 1920. Hele Slesvig gikk tapt for danskene i 1864 etter den ulykkelige krigen med preusserne. Etter en folkeavstemning i 1920 ble Nord-Slesvig igjen forenet med Danmark, mens Syd-Slesvig med Slesvig by forble tysk.

Det var nok dem - både nord og sør for grensen - som i 1945 ønsket å flytte grensepelene litt lenger sørover igjen til det historiske skillet ved elva Ejderen. Men nei, det offisielle danske standpunktet var at grensen lå fast - man ønsker ikke flere tyskere til Danmark.

Det har alltid vært et sterkt dansk innslag sør for den nåværende grensen, ikke minst er Flensborg by ennå en bastion for dansk språk og kultur snart 90 år etter adskillelsen i 1864. Men forholdstallet for de danske i Syd-Slesvig er klart forrykket i løpet av kort tid - det er den tyske flyktningestrømmen fra Øst-Preussen og andre steder som
har skapt en ny situasjon. Lokalvalgene for det danske parti i Syd-Slesvig ble en skuffelse i 1949.

Men ennå kjemper de danske i Syd Slesvig for dansk kultur og språk.

Leicester Barracks, 17. februar:

Brigade 502 har alt tatt til å pakke utstyret sitt. Vi som hører til forpartiet for neste brigade har det foreløpig svært så makelig. Noen av oss har planlagt en helgetur til Hamburg.

Det sto en tysk småjente utenfor porten i dag - hun hadde en eneste Mark og skulle kjøpe sigaretter til faren sin. Jeg lot henne få en 20-pakning.

Dagseddelen bærer bud om store anstrengelser: En time gymnastikk, bading og noe som heter "anstandsøvelser".
Etter dette krevende program går vi hver til vårt.

21.februar:

Omtrent hver eneste soldat i Brig 502 har anskaffet et fotoapparat. I dag var også vi fra 511 nede i byen og inspiserte utvalget.

Sluttet orden en times tid. En sersjant skulle temme oss, men angret på det etter en stund. Vi begynner å få erfaring.

28. februar:

Oberstløytnanten er kommet nedover og i dag gikk han en inspeksjonsrunde. Vi hadde på forhånd fått ordre om å finne et eller annet å gjøre, selv om det bare var en mutter å skru på. Det måtte se ut som vi arbeidet.

6.mars:

Det er oppbrudd i leiren, Brig 502 gjør seg klar til å reise. Det er hektisk travelhet på sigarett-markedet for alle vil bli kvitt sigarettene sine i en fart og selger helt ned i 5 Mark pr hundre.

Et par av karene i fortroppen har hatt kjøretjeneste i hele dag. En kaptein skulle ha kjørt en barnevogn og to kofferter til flyplassen i Hamburg - det gikk med 150 liter bensin.

Torsdag 8.mars:

Brigade 511 tok over leirvakten kl 0700 i morges. I hjelm og fullt utstyr stilte vi ved hovedporten. Det var surt og kaldt, men honnørposten var ikke så ille som en skulle tro. Ti skritt fram og ti tilbake - visst var det ensformig, men det gikk da.

Kl 1600 presis kjørte den endeløse kolonnen tre-tonnere ut porten med glade karer fra 502. Vakten sto i stram "presenter gevær" og det tyske kantineorkesteret spilte Jægermarsjen.

Det verket i høyrearmen før de 50 bilene hadde kjørt ut og det ble kommandert "På aksel -".

På plassen utenfor leiren sto en flokk jenter - de savnet vel vennene sine.

Skiltvakten ved bataljonsbygningen var flaksen - han ble bedt inn i en av befalsboligene og traktert med kaker og brennevin. Tjenestejentene følte seg vel ensomme, nå da befalet var reist.
Imorgen kl 1300 får vi avløsning på vakten - det er ikke for tidlig.

Søndag 11. mars:

Vi havnet på Greves Gasthaus om kvelden og der var det livlig. Et par unge sersjanter forvillet seg inn og ble prompte hevet ut av guttene. Til slutt ba de pent for seg og fikk slippe inn - på betingelse av at de var snille gutter som ville la tjeneste og fritid være forskjellige ting.

Tirsdag 13. mars:

Det var en spent og litt nervøs stemning i leiren i timene før 2nd Bn arriverte. Det ble ropt "I gevær" flere ganger, men det var blind alarm.

Endelig kom de, i en nesten uendelig bilkolonne - og så var det slutt på leirfreden. Vi som var her fra før ble bestormet med spørsmål om leiren og byen og perm. Og selvsagt var det et kav da alle skulle ha mat - det var ikke å vente at det skulle gå knirkefritt første gangen.

15.mars:

Nykommerne er blitt mer varme i tøyet og tar til å kjenne kasernene og leiren.
Det er litt underlig å begynne på an igjen i Støttetroppen. I ettermiddag var kompaniet på en rask, liten utmarsj til noe som kalles Schwesing-feltet, sør for leiren. I morgen begynner treningen for alvor igjen.

"De som korporal burde vite bedre" Det var sluttsatsen på en lang preken over mitt syndige hode. Løytnanten ble formildet da jeg bekjente at jeg ikke hadde sett ham i tide, slik at han kunne få sin reglementerte honnør. Takk og pris for at vi ikke har en slik løytnant i KpC.

Det er ille å være infanterist

når regnet høljer ned og det siler fra hjelmkanten og en vasser i søle, sårbeint og sulten.

Men heldigvis er det ikke bare støvletrakk og springmarsj for en geværmann heller. Iblandt, når solen titter fram og en får slengt seg nedpå en stund i en veggrøft, da er en i grunnen vel nøgd med tilværelsen. Da kan en ikke ha det stort bedre når en først skal være i uniform.

Det var tidlig morgen og blå himmel og rimete veger da vi satte igang ute på "Augsburg-feltet" i dag. En eldre tysker hadde fulgt kolonnen et langt stykke. Nå satte han sine medbrakte unger til å plukke tomhylser - skraphandleren ville nok betale noen mark for dem.

Det ble plutselig fullt av snørrete unger som krøp rundt og rakte hånden frem hver gang sluttstykket gikk tilbake.

Skjærtorsdag:

Det er hverdag i Tyskland - bare nordmennene helligholder dagen. Det er kø av soldater i permantrekk som rusler nedover mot byen etter frokost.

Det er ikke akkurat noe søndagsvær og det er ille å stå ute og vente på at middagskøen snegler seg inn i matsalen. Maten var tynnere enn noen gang.
Det sies at det skal være nok kalorier i maten, men som en soldat sa - jeg vil ikke ha kalorier, jeg vil ha mat.


Etter middagen var det lang kø inne på kantinen av sultne karer. Mitt utbytte ble åtte store kaker à 2 pence. Til kvelds fikk vi av en eller annen grunn plenty med mat.

Ellers har dagen gått med til å webbe utstyret og presse uniformen.

1. påskedag:

Vakttjeneste. Det gikk som vakter flest - litt småbanning når karene skal tørne ut i mørket. Andre snur seg i køyen, ser på klokken og konstaterer at om to timer er det deres tur.

Tirsdag, 27:

I samfulle tre kvarter stod bataljonen oppstilt, kompani etter kompani ble rettet inn, men stadig var det ikke godt nok for bataljonens NK. Først ble det stilt på marsjkolonne - så på lukekolonne kompanivis. Etter mange endringer og etter at karene var riktig forfrosne og våte i snødrevet, kom ordren: "Tre av".
Noen lo og noen bante.

Onsdag:

En hard dag på Schwesing-feltet. 6 km marsj til feltet før middag,6 tilbake - og en tilsvarende tur etter middag med våpen og pakning.

Slik går dagene og det veksler med spredt orden, utmarsjer og kompanieksersis - men dagseddelen idag er mye lik den for i morgen.

Om dagene går i ett, er de allikevel aldri uten små hendinger som kaller på smilet eller vreden - alt etter hvem det går mest utover.

I dag ble en soldat kalt frem foran rekkene fordi han ikke var våt nok. Løytnanten var sjøl våt til livet etter å ha vadet i veg-veitene som stod fulle av vann.

Løytnanten er som en vil forstå en morsk herremann, slik løytnanter nå engang skal være. Det er en viss spenning på kompanioppstillingene. Hvem slår han ned på i dag? Var ikke indretjenesten god nok? De som har litt lange skjeggstubber forsøker å gjøre seg små.

Sersjantene følger opp, de også. Enda om du har pusset maskinpistolen blank som en sol, finner nok sersjanten støv i kammeret eller løpet - hvis han først vil. Ompuss til kl 8, takk.

Men en venner seg til alt, til og med sersjanter.
Det er ikke alltid like hyggelig å værer sersjant heller - slik som når halve troppen plutselig blir tunghørt og gjør helt om holdt, mens resten tar på stedet hvil. Også sersjanter lærer etterhvert, og livet blir til å holde ut.



********************************************************************
Bataljonsordre nr 45 - 31. mars 1951:

Fra mandag 2. april skal alt personell ved bataljonen gjennom en terrengløype på 5 km. Under tiden i garnisonen skal løpet avvikles kompanivis på følgende faste dager i de to siste timene av 2. økt: Mandag KpA - tirsdag KpC - onsdag stb kp, batj stab - torsdag KpB - fredag St.kp.
Hensikten er å sikre oppbyggingen av kondisjonen hos alt personell.

********************************************************************

Fredag:

I to stive timer paraderte 2. bataljon mens generalmajor Holtermann - "helten fra Hegra" - gikk rundt til hver eneste mann og fikk høre navn og hjemsted.

Første bataljons musikkorps gjester leiren og liver opp sammen med vårt eget. Det er rene helgestemningen. Aldri har det vært blåst et så kraftig "Nå er det mat å få"-signal her i leiren.

Onsdag 4. april:

Det har vært et par harde dager og det røyner på kondisjonen. Det tar på å bære et blytungt panservernvåpen - PIAT - i ilmarsj, men vi prøver å dele på belastningen.


********************************************************************
Oppslag:

Lørdag 7. april: "Hensens Garten" kl 2000
Dans for korp og menige.
Entre 6 pence.

********************************************************************

Fredag 13:

I morgen går ferden til øvingsfeltet Putlos - etter pakking og messingpuss og store forberedelser.
Et fryktelig kav for å få byttet et par hullete støvler. Først ble jeg hivd ut av kontoret til bataljonens kvartermester. Så gikk jeg til administrasjonsoffiseren vår som brukte kjeft på de rette steder. Dermed var det intet i vegen for å få nye støvler.


********************************************************************
Bataljonsordre: Støvler for halvsåling leveres kompanivis til kvartermesteren mandag 2. april.

********************************************************************

Army Training Area Putlos.

En reise på seks-sju timer i tre-tonnere - en pust innimellom - men så opp i bilene igjen.

Et enormt stort øvingsfelt ved Østersjøen. Togo og Kama er navnene på et par av feltene - det likner tyskerne å kalle øvingsfeltene sine med gamle koloni-navn.

Tanks-vrakene ligger strødd utover; svære tyske Tigertanks som er sprengt i filler under ganske realistiske øvelser.

Kompaniangrep blir øvet med skarpt og det skal presisjon til om alt skal gå glatt. En mitraljøse fra Støttekompaniet kom i skade for å skyte serier over hodene på stormtroppene - det skal helst ikke skje.

Vi "arbeider" og sliter verre enn noensinne - opp av køyen kl 0530, innrykking kl 1730, mat kl 1830. Matrasjonene virker små og det er kø i kantinen om kvelden - pengene går opp i kaker og øl.

Blå Østersjø vasker mot den milelange sandstranden og det blåser friskt utpå. Sanden gyver og setter seg i våpnene - jo det skal bli noe å pusse på i kveld.

Lenger inne hersker lyngen, et brunt bølgende teppe, brutt av en og annen klynge med lauvtrær, ærverdig bøk mellom eik og hjemlig bjørk. En flokk oppskremte rådyr forsvinner med lange hopp inn i skogen.

Her er det vi fører krig mot pappskiver. Kvasse knall fra Lee Enfield-rifler, knitringen av Bren-guns og bjeffingen fra mitraljøsene passer liksom ikke inn i denne fredelige naturen. Det er en merkelig overgang fra denne resten av gammel hede til de velstelte åkrene lenger inne.

All Arms Training Centre Sennelager

Bataljonen er forflyttet langt sør i den britiske sonen, til byen Paderborn og Sennelager - det gamle prøyssiske øvingsområdet i Westfalen. Det er historiesus over byen Paderborn - det var her det hellige romerske riket ble grunnlagt i året 799.

Her skal vi bo i fjorten dager, sa vi oppgitt til hverandre sent om kvelden i Sennelager, og skuet utover et ubeskrivelig virvar av våpen, telt og halm og utstyr.

Det ble igrunnen ikke så ille etter at vi fikk innrettet oss, for livet i telt har tross alt sin sjarm når himmelen er blå og været er varmt. Men iblandt regner det jo, også her sør i Tyskland. Det drypper gjennom teltduken og for hvert drypp blir teppene våtere og tyngre.

Men etter hvert har en lært å finne seg til rette i umulige situasjoner. Med hjelmen under hodet og ground sheet`en og frakken "Anton" over teppet, sover en ganske bra.

- "Tørn ut, ditt late dyr - det er tid for avløsning."

Oljelampen kaster et søvning skjær over karene som langsomt våkner til liv, under en strøm av oppmuntrende skjellsord fra avløsningsføreren. Ute står andre på vakt og småfryser og venter og ser på klokken.

Kristi Himmelfartsdag ble brukt til sightseeing og i mangel av andre kjøretøy fikk 3/4-tonnerne i kompaniet gjøre nytten. Været er smukt - det er vår i Tyskland.

Det er vår i Tyskland.

Etter noen ukers fravær overrasker Husum med grønne vekster og en blomsterprakt rundt kasernene. Men blåser gjør det - en kjølig vind - og det er langt fra full sommer og sol slik det var i Sennelager.

17de Mai 1951

Et lite barnetog - verdens minste. Kompanisjefen, kaptein Skjelde gikk stolt med den vesle ungen sin på armen; og mange av de andre sjefene viste seg også å være pappaer, hver med sin håpefulle i hånden. Det var glade barnefjes og norske flagg, slik det skal være den søttendes.

18. mai våknet mange med tunge hoder.

19.mai:

Bataljonen skal på manøver til Rendsburg. General Eisenhower skal inspisere 2. batj. nedgravd i en stilling. Bare vår 4. tropp er unntatt - vi skal på vakt i Schleswig i leiren som bærer navnet "Caterham Barracks".

Lørdag 26. mai:

"La oss gå til blodet tyt ut gjennom skosålene", sa løytnanten.

Og vi gikk og vi gikk til marsjmerket. De første 15 km på to timer. Tilbake igjen var det verre og til slutt gikk en utelukkende på viljen. Omsider i mål etter 4 timer og et kvarter. Hjelpende hender letter deg for geværet og pakningen for å se om den fremdeles holder vekten.

Etter at sanitetskorporalen har flikket og plastret gnagsårene, vakler noen av oss til lastebilen som skal føre oss på week end-tur til Scharbeutz, like ved Luebeck.

På denne tyske rivieraen med 20-30 km strandpromenade ligger hoteller og kursteder og rikmannsvillaer tett i tett. På ett av disse hotellene bor Ola-gutter fra Nordfjord og Bergen og strilelandet.

I en tysk avis - Kieler Nachrichten - leser vi at der Bundesfinanzminister har problemer med sitt budsjett og at en av postene som en ser på er "die Besatzungskosten".
Tilskuddet til de fremmede troppene er en byrde og man har regnet ut at kostnadene med en soldat i besettelsestroppene er nesten fem ganger så stor som kostnaden med en soldat i die Wehrmacht i 1936 - 9.750 DM mot 2.050 DM. Med tysk grundighet har en også hentet frem tall fra Rhinlandsbesettelsen i 1927 - da kostet hver soldat tilsvarende 1.450 DM.

Det er trygt å komme med kritikk i Tyskland i dag - en blir ikke satt i konsentrasjonsleir av den grunn.

Tirsdag:

Ingen fred å få: Manøver i Bredstedt-området som ligger lenger nord mot danskegrensen - en blanding av slapping i solsteiken og hardt,umenneskelig jag mens vi øver som fortroppskompani. Verst var det å gå fra tidlig om morgenen til kl 2200 om kvelden på fem brødskiver.

Grytidlig neste morgen blir kompaniet vekket av fuglekvitter i trekronene. Vi ligger sammenrullet i to ulltepper hver og ser opp i det grønne løvverket - det er en fin morgen i felten.

Men snart ble vi kalt tilbake til hverdagen og det ble rene hardkjøret der vi trasket tilbake til leiren. Vanntårnet i Husum så ut til å være ganske nær, men nei - det var drøye 20 km dit bort. Og lenger ble det når det ble lagt inn diverse angrepsøvelser og "flyangrep" underveis.

Tilbake i leiren gjelder det å nyte "komforten" de få dagene som er igjen til bataljonen skal i felten igjen.

Mot sør igjen - til Sennelager.

Søndag 3. juni lastes toget opp og det går over Ejderen - den historiske danskegrensen - videre gjennom Hamburg og til Hannover-Linden. Der hoppet vi av toget og ble kjørt opp til 12th Heavy Workshop og fikk middag der. Utpå kvelden arriverte bataljonen i Sennelager. Det var en annen teltplass denne gangen og bedre telt - telthus med dobbelt tak.

Men Sennelager er ikke helt som før. Da 1. bataljon var her sist, laget de et svært slagsmål med britene på kantinen. Etter den tid har ikke Ola lov å gå på NAAFI-messen i leiren. Det er laget til en egen messe for nordmennene.

Det er et sus av historie over Sennelager. Her har marsjert soldater fra Friedrichenes tid, her var det keiser Wilhelm holdt store oppvisninger, og Hitler etter ham.

Lastebilkolonnen med KpC raser etter en av de mange vegene som ble bygget av krigsfanger en gang; det var visst under første verdenskrig.


Øvingsfeltene er store og bærer merker etter mange og harde øvelser. En sauegjeter vokter hjorden sin som beiter fredelig mellom sønderskutte tanks og nedbrente, herjete ruiner der det en gang bodde mennesker. Det er Haustenbeck, spøkelseslandsbyen som ligger som et fryktelig minnesmerke over krig og alt krigens håndverk.

Like ved kneiser ennå et høyt tårn som Hitler lot bygge for bedre å kunne nyte die Wehrmacht på øvelser.

Her og der på det enorme feltet vitner nye vinduer og dører i gamle hus om at folk har fått flytte tilbake. Det bølger påny i vide åkre innimellom skarpskytningsfeltene. Men det er vel litt av et sjansespill å så her. Langs åkrene står det skilt på engelsk med innskriften
"All avling kan kjøres over av menn og kjøretøyer på trening".


Det er en klar og kald morgen da vi marsjerer ut til ett av feltene. Etterhvert kommer det glød i solen og vi hiver av oss skjorten under kjeledressen; den er våt av svette etter siste springmarsjen.

Tredje lag er i flankesikringen og vi banner og brøyter oss veg i den tornete underskogen til vi kommer i stilling og kan slenge oss ned. Det suser i gamle bøketrær og noen steinkast borte ligger en gammel ruin, halvt skjult av eføy som gror vilt over sønderskutte murer. Herregårdsstilen viser seg selv i forfallet - det er Lopshorn slott som en gang tilhørte nazi-pampen Gøring, blir det sagt oss.

Neste dag er 4. tropp på Pivitsheide og agerer fiende mot hele Brigaden, sammen med Jegertroppen av Batj I og Oppklaringseskadronen. Vi - de luekledde - ligger i stillinger og ser opp mot høydedragene Grosser Ehberg og høyden med glinsende Hermann Denkmal - kjempemonumentet over germaner-høvdingen som en gang slo romerne sønder og sammen her i Teutoburger wald.

De "røde" styrkene ligger i sterke stillinger og vokter defileet ned til Lopshorn-feltet.

Et par dager senere skal vi rykke fram og ta høyde 165, lyder ordren. Vi - de blå styrkene - har fulgt etter Brigaden som har trukket seg tilbake over Lopshorn, spøkelsesbyen Hausterbeck og sørover mot Senne.

Nei det gikk ikke - vi trekker oss tilbake, hopper på lastebilene og kjører i vill fart noen hundre meter til nye stillinger. Mer skyting, og så hopper "de overlevende" på bilene og forsvinner som ånd i en fillehaug. Vi slapp å se mer til fiendlige patruljer.

Kl 1900 overtar Jegertroppen i Batj II, vår plass som markører og vi går inn som Jegertropp etter å ha skiftet luen med hjelm.

Dagene går og det høljer ned hver eneste kveld til langt på natt. Neste morgen er solen like glødende; den tørker den våte kjeledressen på kroppen. Støvet hvirvles opp under hæljernene og ligger snart i grå skyer mellom de marsjerende rekkene. Vi kunne godt tenkt oss tilbake til det mer velordnede leir-livet i Sennelager.

Ennå er det noen som har litt igjen på feltflasken - kanskje blir det en liten slurk på hver mann i laget. Vannet smaker vondt, men hjelper da litt. I bekkene risler grumset vann som det er forbudt å drikke. Her i disse elvedalene skal det ligge 60.000 russere som tyskerne tok livet av - det er en eneste stor kirkegård.

"Snikende ullteppe" kunne ikke gått mer omhyggelig til verks enn vi gjorde på patruljene. I lengden blir det likevel litt trøttsomt å leke indianer. Men iblandt er det jo litt spennende når trestubber plutselig blir levende rett foran deg.


Natt til lørdag 16. juni tøffer toget "hjem" til Husum med soldater som overalt ligger og sitter og sover på trebenkene og på golvet. Det er første gang på flere døgn vi får fred for vakt- og patruljetjeneste og vi slumrer sødelig.

Dybbøl banker

har en klang av gammel nordisk historie. De gamle jordvollene og skansene fra krigen i 1864 står der ennå. De var Nordens skanse mot sør, Nordens Thermophylae eller Verdun.

Her holdt de danske styrker det tyske stormløpet tilbake i 10 uker, før de måtte rømme og hele Slesvig gikk tapt.
Men danskheten og ånden fra Dybbøl levde videre i Sønderjylland under det tyske styret.

"Hier ruhen 209 tapfere Daenen", står det på en gravstein. Det er mange slike graver rundt om på slagmarken.
Det sies at etterpå bygget preusserne vollene både større og sterkere - kanskje for å forherlige sin egen seier.

Den berømte hvite møllen - "Tvende Gange skudt i Grus, atter rejst som Møllehus" - hever sine hvite vinger mot himmelsyn. Vi står i Kongeskansen og ser i det fjerne Broager og kirken med det særpregede dobbelttårnet. Der borte var en gang de preussiske kanonene plasert, og derfra kom preusserne veltende.

Det er 29. juli i dag og det vaier norske flagg over Dybbøl sammen med Dannebrog. Norske og danske soldater paraderer ved et stort stevne på Dybbøl, arrangert av Foreningen Norden, og det er tusenvis av mennesker på beina.
Fra norsk side er det Feltartilleribataljonen ( med sin regimentsfane) fra Brigaden som er utkommandert.

Det er en tilfeldighet at vi - min kjære tilkommende og jeg - har havnet i Sønderborg og på Dybbøl skanser idag. I løpet av 12 korte perm-dager skal Danmark utforskes pr sykkel.
Det er fjernt fra Brigadens mas og slit. Det vesle norske flagget på khaki-uniformen er slett ingen ulempe - danskene er hyggelige slik.

Hvem andre treffer vi på Dybbøl enn sjefen for Tysklandskommandoen, generalmajor Hans Holtermann. Han stusser litt over å møte en soldat fra 2. batj. i et ikke helt reglementært antrekk, men da han blir klar over at det er en permittent er han særdeles overbærende og prater livlig.

Tilbake i Leicester Barracks

Det er tungt å komme "hjem" til Husum igjen innen fristen som er kl 2400 den 6. august.

Vi får besøk av 28 danske soldater fra Tønder, og KpC er vertskap. Ordren fra kompanisjefen er at det skal gjøres skikkelig. Vi må sørge for at de får ordentlig forpleining - her nytter det ikke med våre vanlige, smale rasjoner.
Det er ingen tilfeldighet at daghavende offiser er fra vårt eget kompani - det er en fordel.

Jeg glemte å trekke av ham strømpene, sa en av danskene neste morgen. Utpå natten måtte vi "få fatt i" vaktbilen, lempe fyren oppi og kjøre til leiren. Jeg bar ham til køys, trakk av skjorte og bukser og sko.

I dag, søndag,har danskene litt "hode", ser det ut til.



*****************************************************

Fra Brigadeordre 2.aug. 1951:

Tysk politis stansing av militære kjøretøyer langs grensen til østsonen.
a) Alle sjåfører skal gjøres merksam på at innen en avstand av 10 km fra den østlige sonegrense av Vest-Tyskland, skal de stanse og legitimere seg, dersom de blir anmodet om det av det tyske politi

b) Et "grensesoneområde" er blitt opprettet i 10 km`s dybde ved østgrensen av Vest-Tyskland.
I dette området har de tyske tollmyndigheter myndighet til å bruke våpen for å stanse kjøretøyer som ikke tilhører de allierte styrker. Dersom slike kjøretøyer ikke stopper for å legitimere seg risikerer de å bli beskutt.

************************************************************

Tirsdag-onsdag:

10-mils orienteringsløp med innlagt skyting og litt av hvert annet. Jeg datt i en kanal ute på marsklandet før mørket kom om kvelden. Det eneste tørre plagget var bereten - den var relativt tørr trass i regnet tirsdag.

Det var bare en ting å gjøre - å fortsette å gå. Det var fristende å legge seg i en høystakk om natten, men fant ut at det neppe var tilrådelig. Kom inn til leiren kl 0650 onsdag, etter 20,5 timer.

Lørdag:

Pi-troppen grov opp en rørledning ute på den store plenen ved kompaniets kaserne. For dagen kom gamle, rustne Wehrmacht-hjelmer, gassmasker og endel mausere og maskinpistoler med tilhørende ammunisjon. En av Schmeisserne så ut til å være i brukbar stand.

*****************************************************

*************************************************************

Innspurt i Westfalen

Vi skriver mandag 3. september og enda en gang skrangler et troppetransporttog sørover med hele 2. bataljon. Langt utpå natten steg vi av i Marsberg, sør for Paderborn. Det var ennå natt da bataljonen marsjerte 6-8 km, med full pakning, opp åsene rundt stasjonsbyen, gjennom dorfen Essentho der eplene hang på alleen langs vegen, og videre til en kjempestor og rå bøkeskog.

Utpå formiddagen, kl 1130, kom maten omsider. Da hadde vi levd på tre tynne Husum-skiver fra middagstid dagen før.

Det tegner til å bli en forholdsvis makelig manøver. Øvelsen er kalt Pecador II og vår 2nd Bn skal forsterke parti Southland mot Northlands angrep.


Onsdag: To briter kjørt ned av en tank som fikk en skyttergrav til å rase sammen.

Sennelager igjen.

Church Army Carlile Club er det eneste stedet britene lar oss få gå om kvelden. Corporals Club og NAAFI vil de ha for seg sjøl. Globe Cinema - for the British Army everywhere - blir løsningen. Du reiser deg for "God save the King" og kan så hengi deg til wild west og det som ellers måtte stå på programmet.

15.september: Operation Counter Thrust

Bataljonen ligger i kringvern. Igår kom vi skramlende pr bil fra Paderborn til Hannover-distriktet - en "hyggelig" tur på 160 km. Blueland`s styrker, som vi hører til, er på vikende front. Meldingene er ennå sparsomme. Foran oss ligger 7th og 11th Hussars. Det varer nok ikke lenge før også vi blir satt inn. Jet-fly raser over skyttergropene som er ganske bra kamuflert. De er på jakt etter panser.

En stensilert feltavis er blitt delt ut - det er "Budstikka" som utgis av TKP - Tysklandskommandoens pressekonsulent.

Et lite sitat:
Danskene angriper nå i første linje litt ut til høyre for vårt forsvarområde. Tidligere har det hendt at "Ola"gutter har latt seg ta til fange av danskene for å få et ekstra godt måltid mat. Hvis det er noen som har tenkt på liknende operasjoner denne gangen, må vi skuffe ved å fortelle at danskene under denne manøveren lever på engelsk forpleining, og at det går rykter om at de holder på å sulte i hjel.

Ellers går det frem av den stensilerte avislappen at sjefen for Atlanterhavspaktstyrkene i Europa, general D. Eisenhower, er på besøk hos Rhin-armeen - både hos Blålands og Rødlands styrker.

I flere byer nord for Aller var det igår realistiske gatekamper som samlet tusenvis av tyske tilskuere. I de trange gatene i Walsrode hadde tysk trafikkpoliti sin fulle jobb med å holde nysgjerrige innbyggere unna de svære Centurion-tanksene som ramlet gjennom gatene i full fart.

For øvrig leser vi at borte i Korea raser det nettopp nå voldsomme kamper, i Vest-Berlin har bystyret slått til lyd for en "alltysk" konferanse om Berlins og Tysklands samling, og borgermester Reuter sier at en må gjøre alt som står i ens makt for å få gjennomført frie og hemmelige valg.

For vår del grov vi først skyttergraver i hagene til folk og så rensket vi noen epletrær, sultne som vi var. Det hendte at vi spurte om lov først, men det var de ikke vant til at soldater gjorde.

Laget vårt lå litt unna resten av kompaniet og vi tok oss til rette i et uthus, lei som vi var av å ligge i de våte knappeteltene.

Da kom de ut til oss, tyskerne som bodde på dette småbruket, med varmt vann og et fat med kaker, fant fram halm og stelte om oss. Forstå det den som kan.

Gubben i huset uttalte seg meget fagkyndig om maskingeværet. Han hadde vært på østfronten. På tunet hans falt to amerikanere. I krigens siste dager lå en avdeling av SS i skogholtet der borte. Våningshuset ble bombet og først bygget opp igjen for et par år siden. Men nå var krigen så fjern.

Det er en stille natt ved "fronten". Karene ligger og døser. Månen kommer opp og det tegner til bedre vær.
Mørke skygger passerer gjennom vaktlinjen. Passordet i natt er "Schou-Tuborg". Det var iallfall noe med øl, sa en som hadde glemt det.

Vi hadde lagt oss til rette i en høystakk og knasket i halvsøvne på noen pærer fra et tre som stod slik til. Men så hører vi: "Klar til forflytning". Motvillig slenger en på seg stridssekken og famler i mørket etter våpenet og noen flere pærer.

Senere går laget i stilling igjen. Hakkene slår mot stein - spade etter spade med grus og stein hives opp av skyttergropene. Den evindelige gravingen og ryddingen av skuddfelt. Snart er vi kvalifiserte anleggsarbeidere.

Endelig er det godt nok, og vi kryper i teppene under teltduken. Noen tar sjansen på å ta av seg støvlene og vri opp fotklutene. Brutalt blir vi vekket opp - se til å komme i stilling. Våre avdeling blir liggende igjen som sikring, mens alle andre rømmer stillingene rundt om. Så bryter også vi opp og finner den mørke skogsvegen. Timene går - geværet og pakningen gnager på skuldrene. Vi snubler og går , og øynene gror nesten igjen av mangel på søvn.

Dagen finner oss ved siden av nye skyttergroper i et nytt skogholdt. Dagene går aldeles i surr.

Aller-elva - Berkhof - der vi nesten ble avskåret.
Engelbostel der vi opplevde syndfloden og lå i et trekkfullt nybygg om natten. Schulenberg der vi plyndret eplehagene - det var mange steder vi kom. Til slutt havnet vi i Jeversen oppe ved Aller igjen - det var en jævlig nattlig marsj de siste fem timene av manøvren.

Søndag tøffet toget fra Celle med hele bataljonen. For første gang på lenge noen timers sammenhengende søvn. I natt skal ingen purre deg ut i det råkalde mørket til vakt eller forflytning.

Aldri mere skal vi trampe gjennom tyske dorfer, aldri mere skal du våkne grytidlig under løvhenget i bøkeskogen. Og det samme kan det være, for det er så kaldt i ryggen, var det en som sa tørt og prosaisk.

I Leicester Barracks

går det daglige livet sin gang. De høye herrer ser ut til å ha problemer med å finne på ting å beskjeftige oss med - det gjelder å holde oss i ånde.

Omsetningen i ølbaren har steget nå i august, men egentlig er det ikke så store mengder som blir satt til livs av de faste kundene. Den gamle tyskeren som bestyrer ølet - "Pop" kaller vi ham - var engang vertshusholder i Danzig og er full av gamle historier når han er i godlage.

Han viser oss regnskapet: i mai var det 1.118 liter svakt øl som gikk med, i juni sank omsetningen til under 700 og stort mere var det ikke i juli, men da var vi jo mye borte. Nå i august er det hittil blitt over 2.000 liter.

Det var mere som gikk med i de tidligere brigadene, sier han, men nå er det blitt lettere å skaffe seg Mark til å kjøpe øl ute i byen.

Granskingsrett.

Det står tre stoler på den ene siden av bordet. Svulmende dokumentbunker ligger ved hver av plassene. Tre par nykvessede blyanter peker anklagende mot den enslige stolen på den andre siden av bordet. Alt er klart for granskingsretten.

Det gjelder tap av våpen, og det er jo en alvorlig historie.
KpC er pålagt å beordre "en dertil skikket korporal som rettsbetjent".

Retten skal undersøke de omstendigheter som førte til tapet, nedtegne vitneforklaringer, krysseksaminere vitnene, og i sin konklusjon legge vekt på å få frem om tapet skyldes skjødesløshet hos noen bestemt person, og hvilke tiltak som bør treffes.
Hva gjelder så alt dette oppstyret ? Jo, en stakkars soldat har mistet sin bajonett - av den britiske spikertypen.
Den er neppe verd mange shilling.

Husum, 1. oktober 1951:

Forpartiet for neste kontingent er kommet. De skiller seg ut med en mer melkehvit webb- farge på bandolærer og anklets.
2nd Bn 512 skal ligge i Kiel, sies det. Et norsk flakk-batteri skal overta Husum leir, sammen med 300 dansker. Ryktet vil ha det til at neste brigade skal få danske rasjoner.

For oss bærer det snart hjemover - på troppetransportskipet "Svalbard" fra Kiel, bound for gamle Bergenhus.

Tyskere og tyskere.

Mye har vi sett og erfart - og kanskje har vi endret oppfatning både en og flere ganger. Om ikke annet, så er tyskere og tyskere forskjellige.

Ikke alltid var det like lett å gjøre seg forståelig for tyskere en møtte og kom i snakk med. Tyskferdigheten var ofte skral (trass i at vi liksom skulle lære tysk på folkeskolen under krigen). Ola sitt underlige blandingsspråk av tysk og norsk og engelsk stemte lite med grammatikken.

"Wenn du mir oder mich nicht unterscheiden kannst, so spreche Platt", pleier tyskerne å si. På en eller annen måte ble det kommunikasjon av vårt norsk-tysk-engelsk.

Noen så med mistro på de khaki-kledde soldatene, noen var svært vennlige og imøtekommende og noen var likegyldige.

Mange underlige skjebner fikk en høre når en kom i snakk med folk, på et vertshus eller andre steder. To kriger går ikke sporløst hen over et folk.

To kriger. Ofte er det vanskelig å skjønne at dette landet en gang truet halve verden. Menneskene her ser da nesten ut som hjemme, og ungene som leker i gaten kunne godt vært fra et smau i Bergen.

En møtte den desillusjonerte flyktningen som forsøkte å bygge en ny tilværelse i vest - og en møtte motstykket i den gamle Fritz som fremdeles hegnet om minnene fra sine store dager.

Hver eneste dag møter vi disse sivile som har vært i uniform lenger enn vi forhåpentlig blir noen gang. Noen har en forkjærlighet for skyggeluen, noen få opptrer tilogmed i ridestøvler. En sjåfør på en engelsk kantinebil viste seg å være en tidligere kaptein og bataljonssjef i Norge og på østfronten.

Jeg kan ikke glemme en gamling på åtti år nede i Westfalen. Han ba om å få ta i geværet et øyeblikk. Og så viste han oss hvordan man på tre takter presenterte gevær i den glorverdige keiserlige arme.

Et spørsmål vi ofte har stilt oss selv er: Hvordan kan demokratiet slå rot i et samfunn som dette ? Jo, det kommer nok, men det må skapes etterhvert ut fra tyske forutsetninger.

Disse notatene fra Brigadelivet

ble til på de mest underlige steder: Ute i felten, på ølbaren, på køykanten, i jernbanekupeer og i lastebiler på veg til et eller annet øvingsfelt. De er gjengitt her omtrent i sin originale form, men forkortet og noe tillempet. En vil ikke vedstå seg alt som ble skrevet for 40 år siden.

Noen av notatene ble sendt hjem som korte avisartikler i 1951. Det vakte vrede hos noen av de høye herrer som leste reglementer - det var nemlig bestemt en gang at korrespondanse til norske aviser fra Tysklandsbrigadens personell skulle sendes gjennom Tysklandskommandoens pressekonsulent.

Det endte med at statsråd Jens Chr. Hauge, utba seg en forklaring på sensurbestemmelsene. Forsvarets Undervisnings- og Velferdskorps v/ oberst Ola Brandstorp skrev i et notat til forsvarsministeren bl.a.:

En må være enig med brevskriveren i hans kritikk over denne bestemmelse som har sin opprinnelse i den første tiden da forholdene i enhver henseende var meget problematiske ved Tysklandsbrigaden. Redaktør Hedemann foreslo den, under sin tjeneste i Brig 481, opphevet, men det ble avslått, og det var vel også kanskje i tidligste laget. Idag er vel forholdene til en viss grad "normalisert" og det kan neppe være noen særlig grunn til å opprettholde en slik bestemmelse av omsyn til de mulige "avsløringer" som måtte forekomme om de vanlige dagligdagse forhold ved brigadene.

Fratting, mat- og svartebørshistoriene er vel nå avlegs. Eventuelle fyllehistorier kan naturligvis bli servert og kritikk av befalets gjøren og laden kan forekomme.
Men dette skjer også i korrespondanse fra forlegningene i Norge og har jo hittil vært overkommelige.....
Det var i grunnen fornuftig sagt.

Påny ble synderen kalt inn til bataljonens ledelse, men denne gangen var det nærmest en hyggelig prat. Det ble ikke mer snakk om sensur.

Etter mange år

står brigadelivet fremdeles klart i minnet. Det var 12 brigader som gjorde tjeneste i Tyskland - de første i Harz, men fra høsten 1948 i Slesvig-området.

Livet i det fremmede gjorde selvsagt inntrykk, særlig fordi vi hadde vokset opp under krigen i et lukket og okkupert land.

Det hadde åpenbart noe å bety for organiseringen og oppbyggingen av den nye Hæren etter krigen at en fikk Tysklandsbrigaden som opererte under britiske vinger og som et ledd i en større sammenheng.
Vedtaket om å sende en norsk brigade til Tyskland hadde åpenbart mye å si. I Tyskland kunne utdannelsen foregå innen rammen av en krigstrent britisk organisasjon og med tidsmessige etablissementer, øvingsfelt og øvingsopplegg. Britiske instruktører la opp kurs, ytet assistanse og la grunnlaget for en tilfredsstillende forsynings- og vedlikeholdstjeneste. Det har vært sagt at erfaringene fra Tysklandsbrigaden ga et mønster for den senere oppbyggingen av Brigaden i Nordnorge.

KpC var bare ett av mange infanterikompanier i Brigaden, men for dem som gjorde tjeneste i nettopp denne avdelingen var det dagliglivet i vår tropp og vårt kompani alt dreiet seg om. Det var med andre ord et ganske alminnelig kompani.

- Om det var et godt kompani ? Ja, vi trodde iallfall sjøl at vi var både seige og utholdende, at vi levde opp til den standard som skulle være i Brigaden. Men det mente de vel i andre avdelinger også.

Slitet og gnagsårene ble fort glemt. Men for de mange - rundt 50.000 - som gjorde tjeneste i Brigaden er det fellesskapet - samhørigheten og det vi opplevde sammen - det som gjerne kalles for korpsånden - som ennå huskes.

Ti måneder etter

dimisjonen på Bergenhus, ble det samme kompaniet samlet igjen til "Øvelse Høst". Det var stort sett de samme karene pluss noen nye fjes. Men kompanisjefen, som var vår gamle løytnant og NK fra Tyskland, Ivar Kollbotn, kjente ikke igjen fordelingen av mannskapene.

Regimentet hadde stokket om på jobbene - de visste best, mente de vel. Kapteinen ristet på hodet og beordret - under stor munterhet: "Oppstilling på gamlemåten".
Hva de sa på regimentskontoret forteller ikke historien.

Vi fant snart tilbake til de gamle folder. Treningen på Ulven og på Bømoen og den senere forflytning til Andebu i Vestfold, gikk for seg uten de store påkjenninger. Det var fremdeles et kompani som hang sammen.

I gamle arkivskap på Bergenhus

finnes ennå noen av papirene om vårt gamle kompani. Det er ikke de store papirbunkene - og en kan slutte at driften av en avdeling på 150 mann egentlig skjedde nokså lite byråkratisk.

Ivar Kollbotn klarte å finne de gamle ekserserjournaler - med dagsedlene - fra Ulven-tiden. Her kan en lese programmet for hver eneste øvingsdag, sammen med opplysninger om temperatur, værforhold og spesielle merknader.
I minnet står at det enten regnet eller snødde eller så var det valleslette på Ulven. Men i protokollen står det faktisk at den dagen vi startet med skarpskytningen - den 29. øvelsesdag - var det stille, halvklart pent vær. Temperaturen var 2 gr C. Det er anmerket at det var bra skyteresultat med SLG.

På dagseddelen står det også om pussvisitasjon av våpen. På det punktet stemmer hukommelsen godt - det var et ustanselig mas med å holde geværet i blankpusset stand.

SLG - det står for selvladegevær. Det var det halvautomatiske Garand-geværet, vesentlig tyngre enn de gamle tyske mauserne vi først hadde fått utlevert. Tyngden var påtakelig under geværeksersisen - en kjente det i armene under "presenter gævær" som i den tiden fremdeles ble beordret på tradisjonell vis. Etter ekserserreglementet skulle en tro at det var smekre Krag Jørgensen-rifler vi bar på. Ildkraften var vesentlig større på de amerikanske riflene, men presisjonen var ikke imponerende. Det var iallfall det som ble sagt når det ikke stemte helt på skytebanen.

Vi var vel blandt de første som fikk utlevert Garand-riflene. Lite ante vi at den renseoljen som fulgte med ikke passet særlig bra for vestnorsk klima - det luktet parafin og med uunngåelige rustangrep til følge.

Utrustningen var ellers en merkelig blanding av britisk, amerikansk, ex-tysk og norsk. Et sett grønne battle-dresser som vi fikk utlevert viste seg å være av canadisk opphav og regnslaget var deler av gamle tyske knappetelt. Men utrustingen fungerte i all sin nøysomhet.

Bergen, våren 1991

19706 Nils T Selvik

Attersyn på tenesta som NK.

Nestkommanderande i KpC, Ivar Kollbotn, har skrive dette attersynet om tenesta i kompaniet.

Han er ikkje mindre bestemt no enn for 40 år sidan, men etter litt overtaling sa han ja til å fortelja om korleis han så på tida i vårt gamle kompani. Framleis hugsar han levande tida i nettopp dette kompaniet.

"På alle vegar gjekk det folk".

Vi er i slutten av oktober 1950. Nærare hundre befal er samla på Ulven for å førebu innrykket av mannskapet til det som skulle verta Bataljon II/ Brigade 511. Det er hektisk aktivitet frå tidleg til seint. Hæren har nettopp fått amerikanske våpen som resultat av våpenhjelpprogrammet frå USA, og det er ikkje lenger føremålstenleg med britiske våpen som Tysklandsbrigaden har hatt til no. Nye våpen betyr ny organisasjon og tal på befal og soldatar i vår bataljon skal vera 900 mot ca 600 i bataljonen med britiske våpen.

Våpen og utstyr til at dette skal skaffast og liggja klar til innrykket om få dagar, og innkvarteringa lyt vi finna ei løysing på om det er aldri så trangt i leirbrakkene. Eit lynkurs er også igang for å læra befalet amerikanske våpen. Vi kjenner oss som banebrytarar.

Tida er tilmålt. Det nyttar ikkje å ha augo festa på urskiva som fortel når arbeidsdagen er slutt. Men dette er lenge før arbeidsmiljølov og overtidsregulativ.

Så kjem dagen då buss etter buss med unge menn strøymer til Ulven som har vore ekserserplass frå 1875 og ligg lunt og godt gøymd i granskogen. Under krigen nytta tyskarane plassen som fangeleir og etter kvart som tida gjekk fekk vi greie på kva liding og djevelskap fangane hadde vore utsett for.

Det er i all hovudsak vestlendingar frå Hordaland infanteriregiment nr 9 og Fjordane infanteriregiment nr 10 som skal fylla rekkene i bataljonen.


"På alle vegar gjekk det folk", som det heiter i Heimskringla. Først så det unekteleg kaotisk ut, men det rettar på seg så snart kompaniet får hand om personellet sitt og set det opp i troppar, grupper og lag. Befal losar "flokkane sine" til og frå legekontroll, depot, matsal og brakke. Sume av mannskapa vert stempla som uskikka og lyt fara heim. Det var vel dei som ikkje tok dette så tungt, men mange var skuffa. Eventyrreisa som dei hadde sett fram til vert det ikkje noko av. Dei som består prøva får utstyr, våpen, skap og seng.

Eg hugsar godt dette innrykket. Det var mi første troppsteneste etter Krigsskulen og eg var nettopp komen attende frå Tyskland der eg hadde vore adjutant for bataljonssjefen i II/Brig 501. Jamvel om eg hadde ein toleg bra militær bakgrunn, kan eg ikkje nekta for at det var med spenning eg første gongen sto framfor det som skulle verta KpC/II/Brig 511.

Etter den nye krigsoppsettingsplanen skulle geværkompaniet ha ca 180 mann, og av desse var knapt 20 befal. Det var ei svært tung oppsetting i høve til den gamle på ca 130 mann. Kompaniet var organisert i kompanistab, tre geværtropper og ei støttetropp.

I kompanistaben på ca 20 mann finn vi kompanileiing, sjåførar, sambands-og sanitetspersonell og kokkar. Geværtroppene på ca 40 mann kvar har tre geværlag væpna med 7,62 mm selvladegevær (Garand) og 7,62 mm maskingevær (1) og eit støttelag væpna med mitraljøse (3).
Støttetroppen på ca 40 mann har ei bombekastargruppe med tre 60 mm bombekastarar og ei rekylfri kanongruppe med tre 57 mm rekylfrie kanoner.
For oversikts skuld kan nemnast at i bataljonen var det tre geværkompani, eit stabskompani og eit støttekompani.
Stabskompaniet bestod av stabstropp, sambandstropp, sanitetstropp, trentropp og jegertropp. Namna gjev ein peikepinn om funksjonen.
Støttekompaniet bestod av stabstropp, bombekastartropp (væpna med seks 81 mm bombekastarar) og rekylfri kanontropp (væpna med seks 75 mm rekylfrie kanoner).

Som nestkommanderande (NK) i kompani C hadde eg, på vegne av kompanisjefen, som hovudoppgåve å organisera og leia utdanninga av kompaniet. Det var ei stor oppgåve og eg kjende ansvaret. Godt var det å vita at eg hadde "ryggdekning" i ein sindig og stø kompanisjef som hadde vore i England under krigen, kaptein Sigurd Skjelde frå Voss. Førsteinntrykket av troppsbefalet var også godt - i alle høve var entusiasmen og gåpå-humøret ikkje å klaga på.

Og så er den grunnleggjande soldatopplæringa igang. Dagsprogrammet er fastlagt i "dagseddel" som losar lag og tropp til øvingsplass for å støypast om frå sivilistar til soldatar.
I innleiinga til ekserserreglementet heiter det: "Hensikten med sluttet orden er å gjøre soldaten disiplinert, påpasselig og kvikk".
Resultatet kjem skrittvis og det vert orden i rekkene. Det hjelper godt på at soldatene er greie og lærevillige. Tanke- og kjenslemessig bakgrunn i ei okkupasjonstid, og den grunnskuring kvar og ein laut gjennomgå då, gjev sterk tenestemotivasjon, og klager høyrer ein lite til. I tillegg er vi enno i ei tid då soldaten ved frammøte til militærteneste hadde hatt ei øks og ein spade mellom hendene, og trong ikkje til opplæring i slikt for ikkje å skada seg sjølv og andre.

Det er skilnad på mannskap frå by og land. Bergensarar som det er mange av i kompaniet vil vera "den blinkande sølvknapp på verdensvesten" og har alltid svaret ferdig. I pausane søkjer dei saman for å verna om identiteten sin - dei vil vera bergensarar. Dei er åpne og frimodige og når dei ikkje er på heimebane kan dei vera store i kjeften. Slik vert folk som bur i maurtuer, tett inn på kvarande i arbeid og fritid.

Mannskap frå kysten og fjordane held seg i bakgrunnen og er observerande og må ha tid på seg før svaret kjem. Utkantmiljøet har forma dei slik, stullande med sitt dag ut og dag inn og møtest berre ved matbordet.

Tidleg morgon kallar reveljen trøytte kroppar opp til ny dag med yrande aktivitet i leir og næraste område. Kvasse kommandoord lyder frå alle kantar og frå tid til annan høgg heile troppar inn: "En - to - tre - fire", for å banka takt og rytme inn.

Men ein god infanterist lyt også læra å gå langt og bera tungt. Marsjtreninga tek til først i det små, men aukande på i veglengde og oppakning. I alle slags ver slit vi oss fram på vegsløyfene Lysekloster-Søfteland og Hagavik- Os. Det er vinter og vått, men marsjtempoet driv fram sveitten og det dampar av troppane. Ikkje alle slepp unna gnagsårpina. Ein plasterlapp lindrar litt, men oftast er løysinga å bita tennene saman. Trening av viljen, vert det kalla.

I leiren ventar eit bad, og er ein ikkje først i køen lyt ein ta til takke med kaldt vatn. Dette hardkøyret tidleg og seint skapar ein nesten umettande appetitt, og ungdom kastar seg over matfata. Det hendar at det vert for lite av det som smakar best. Men rekruttane av denne årgangen har røynsle i krigstid og er ikkje utskjemde i matvegen.

Handvåpen er utlevert og førebuande skyteøvingar er igang. No står skyting med skarp ammunisjon for tur og det spreier seg ein feber i kompaniet. Ikkje alle har hatt våpen mellom hendene før, og det er slett ikkje rart at pulsen går litt høgt når ein legg seg til rette for å løysa første skotet.

Dei permanente skytebanene på Ulven har for liten kapasitet og provisoriske banar vert tekne i bruk med standplassar på Ulvensletta og skytevollar mot vest inntil foten av fjellet. Når gevær, maskinsgevær, mitraljøser, kanoner og bombekastarar spela opp på sitt mest intense denne vinteren, var det eit lurveleven som aldri før eller sidan på Ulven. Når sant skal seiast vart det avvikla skyteøvingar som nok låg på grensa til det uforsvarlege og som etter vernereglane idag aldri ville ha vorte gjennomførde. Men dette var i ei anna tid og regelverket frå krigstida låg enno i blodet hjå mange av instruktørane.

Øvingsprogrammet tok også sikte på å få alt personell i god fysisk form før reisa. Terreng - felt - og orienteringsløp la eit godt grunnlag for kondisjonen og kompaniet vart litt etter litt sterkt og robust. Eg kan hugsa at vi hadde to sers dugande langdistanseløparar i kompaniet, menig Myhrvold frå Bergen og sersjant Kroken frå Sogn.

Vi skriv mars månad 1951. Det er fleire veker sidan frampartiet vart sendt til Tyskland og hovudstyrken er i full gang med å førebu reisa. Brigadesjefen, oberst Aarra, kjem til Ulven og heile bataljonen vert stuva inn i ekserserhuset for å få "den siste oljen".

Forventning spreier seg i troppane og spørsmålet melder seg: Er vi skikka til oppgåva ? Har treninga gjeve det "handelag" og den sjølvtillit som trengst ? Rekruttopplæring på svartaste vinteren er ikkje ideelt, og provisoriske skytebanar gjorde sitt til at resultatet ikkje vart så godt som det elles kunne ha vorte.

Det er sagt at det ikkje er scena som gjer handlingane våre store eller små - det er måten vi spelar rolla som avgjer. Den entusiasmen og det drivet alle synte desse vintermånadene på Ulven tok brodden av dei vanskane vi møtte. I ettertid kan ein undra seg over at unge gutar - stuva saman i sommarbrakker vinterstid - hardkøyr lange dagar veka ut, den gongen også laurdagar - med beredskap og avgrensa permisjon - kunne syna slik iver og interesse. Det var denne ånden som gjorde kompaniet vel skikka til oppdraget.

"Til Tyskland for freden."

Hugsar eg rett var det 11. mars at II bataljon gjekk ombord i "Svalbard" i Bergen. Skipet var ein god sjøbåt som frakta norske soldatar til og frå Tyskland. Mykje folk var møtt fram for å sjå "førstereisgutane" vel av garde.

Det var godt seglver - ikkje storm som II/Brig 501 hadde året før då unggutane rava omkring meir eller mindre medvitne om kvar dei var, eller låg på flatseng og spydde.

Når ein bataljon med alt personleg utstyr er stua saman slik, må ein økonomisera med plassen. Disiplin, orden og hygiene er stikkord, ikkje minst når maten skal losast fram gjennom trange gangar.

Tidleg ein solskinsdag steig vi i land i Flensburg. Den gamle byen som var sete for admiral Dønitz under kapitulasjonen i mai-dagane i 1945, ser grå og skitten ut. Som dei fleste byane i Schleswig- Holstein er Flensburg spard for krigens herjingar, men fem års forfall pregar alt ein ser.

I hamneområdet kryr det av brigadesoldatar som ventar på å fara heim med "Svalbard" Dei ser flotte og verdsvante ut og ber fotoapparata sine svært så synleg. Dette er møte mellom veteranen og rekrutten.

Lastebilar fullasta med soldatar rullar sørover mot Husum, ein liten by ved havet i vest. Vi køyrer inn porten til "Leicester Barracks" som er vårt standkvarter i Tyskland. Og så står vi i ein velordna leir med mursteinskaserner i rekke og rad. Soldatane gjev seg ende over for ein slik leirstandard. Det synest kva som hadde prioritet i Det tredje Riket.
Denne moderne leiren var bygd for Die Kriegsmarine under opprustinga til 2. verdskrigen. Der er gode forlegningar, kontor, instruksjonsrom, fritidsrom, verkstader, garasjar, depot, gymnastikksal, idrettsplass med symjebasseng, vaktlokale og arrest.

Bakgrunnen for Tysklandsbrigaden.

Etter oppmoding frå den britiske regjeringa vedtok Stortinget i 1946 å senda ein brigade på 4.000 mann til Tyskland frå februar 1947. Det var ei moralsk plikt at vi skulle ta vår del av okkupasjonsbøra.
Slik tilhøva var heime på den tida, låg alt betre til rette for å utdanna og trena Hæren i Tyskland.

Ved sidan av å driva utdanning var oppgåva for Brigaden først avgrensa til å halda ro og orden innan eit fastlagt geografisk område. Brigaden var først plasert i området Harz - Braunschweig, men alt i 1948 under Berlinkrisa vart den flytta til Schleswig- Holstein.

I Brigade 511 hadde avdelingane standkvarter slik:

- Schleswig: Brigadekommandoen, Sambandskompaniet, Transportkompaniet, Sanitetskompaniet/Feltsjukehus, Brigadeverkstad, Feltdepot og Militærpolititropp.

- Rendsburg: Infanteribataljon nr 1 og Ingeniørkompaniet

- Husum: Infanteribataljon nr 2

- Flensburg: Feltartilleribataljonen og Luftvernbatteriet

- Holtenau: Oppklaringseskadronen


Brigaden er underlagt Tysklandskommandoen som ligg i Rendsburg og som er bindeledd til dei britiske styrkane og til overkommandoen heime.

Knapt tre veker etter at Brigade 511 var på plass i Tyskland, fekk den i tillegg til okkupasjonsoppgåva ei operativ rolle. Den 1.april 1951 vart Tysklandsbrigaden knytt til NATO`s kommandosystem med oppgåva å forsvara sørflanken av Skandinavia.

I "Leicester Barracks"

tek vi til å finna rytmen. Disiplin og moral er grunnsteinane i militær effektivitet og ein føresetnad for at avdelinga skal verta respektert. Nokolunde slik ordla forsvarsminister Jens Chr. Hauge seg i eit direktiv til Tysklandsbrigaden. Han la til at dei norske troppane skal setja seg som mål å opptre korrekt og verdig slik at tyskarane, med eller mot sin vilje, får respekt for dei norske styrkane, deira haldning og deira rettferd.

Daglege dosar med eksersis og drill skulle stramma opp soldatane, og etter mønster frå dei britiske styrkane vart det sett igang pussing, polering, webbing og pressing som ikkje berre tok tilmålt tenestetid, men gjekk langt inn i fritida. Her stod det om den norske æra og ansikt. Inga lett oppgåve å måla seg med britiske yrkessoldatar. Det var nødvendig å stilla krava høgt og køyra med stramme tøylar.

Leiren i Husum og området rundt var veleigna for grunnutdanning og det let seg gjera å "tørrtrena" lag og tropp. Litt skuleskyting vart det og, men få skiver og kort avstand - 200 meter - sette grenser.
I gangavstand frå leiren låg øvingsfelta "Schwesing", "Augsburg" og "Bredstedt".

Med britisk forpleining vart det i førstninga klaga over at det ikkje var nok mat. Ekspertane meinte det var nok kaloriar og vitamin i kosten, men dei norske magane meinte noko anna. Det var "vombafyll" som mangla.
Det tok litt tid å venja seg til corned beef, bacon, bønner i sterk saus, kvitt brød og te. Men trass i hardkøyret la vi på oss etter ei tid.

Leirlivet er noko for seg sjølv og i Tyskland kjende nok unggutane isolasjonen. Fritida var ikkje lett og velferdstenesta gjorde sitt beste for å retta litt på dette. I kinosalen var det filmframvisingar kvar veke. Eit musikkorps engasjerte musikkinteresserte og ei leiravis gav tidtrøyte for skriveføre. Med permisjon kunne ein gå på godkjende restaurantar med dansetilstelling i Husum. "Die graue Stadt am Meer" var i det ytre spard for krigens øydeleggjingar, men soldatane fekk her si første kontakt med ei ny side av verknadene av krigen.

I sluttfasen av krigen hadde store skarer tyskarar og andre nasjonalitetar strøymd vestover og vart samla i store DP-leirar. Ein slik leir låg i Husum, ikkje langt frå garnisonen vår. I det elendet som rådde der, kunne ein ikkje anna venta enn at det vart noko bråk og spetakkel. Men eg trur dei aller fleste av oss tykte inderleg synd om desse heimlause, eigedomslause og illusjonslause stakkarane. Dei hadde lite å leva av, men dei gjekk vel alle med eit lite håp.

For å avvikla øvingar i større forband

og driva skuleskyting på lengre avstandar og feltmessig avdelingsskyting, laut bataljonen fara til øvingsfelt langt av stad. Eit slikt øvingsfelt var "Putlos". Om opphaldet her skriv eg i eit brev heim:

"Feltet ligg ved Østersjøkysten og her har m.a. pansaravdelingar til feltmarskalk Rommel boltra seg. Den 14. april kom vi i lastebilar til "Putlos" til vår første større øving borte frå garnisonen. Her er god plass og ein fast stab av tyskarar som arrangerer mål, markøreld m.v. slik vi vil ha det. Som instruktør/kontrolloffiser på eit av øvingsfelta hadde eg vore på rekognosering her nokre dagar i førevegen og kom såleis godt inn på livet til dei tyske hjelpearbeidarane. Det viste seg at dei aller fleste hadde lang røynsle i kamp, noko som mange kunne "dokumentera" med synlege teikn på kroppen. Eg har fått mange historier som stadfestar utsagnet om at i kamp er det berre den skarpe elden som skil ut den som ikkje held mål. Ansikt til ansikt med slik kamprøynsle tek eg gjerne imot tips om detaljar som kan gjera øvingane realistiske."

Det var eit realistisk preg over denne felttreninga og mangel på ammunisjon var det såvisst ikkje.

Som tidligare nemnd var Brigade 511 den første som fekk opplæring i amerikanske våpen, men britane hadde enno ei tid ansvaret for ammunisjonsforsyninga, og dette førte til at vi også måtte få opplæring på britiske våpen for å få trening i skarpskyting.


Her er eit oversyn over britiske og amerikanske infanterivåpen som svarar til kvarandre:

I brev heim skriv eg at 26. april reiser vi beinveges frå "Putlos" til treningsfeltet Sennelager som ligg langt sør. På vegen dit for vi gjennom område der krigen hadde gjort reint bord, mellom anna i Hamburg og Hannover. Eg hadde vore her året før og hadde prøvd å gje soldatane eit bilde av dette på førehand, men no fekk dei sjå med eigne auge. Steinhaugar så langt ein kunne sjå, med armerte konstruksjonar stikkande opp. Her og der hadde folk teke fatt for å byggja påny. Det såg ikkje lysteleg ut, men her har ein ikkje noko val. Og midt i alt elendet hinka beinlause skapningar på krykkjer.

Sennelager er eit militært treningsfelt frå keisartida og er no admnistrert av ein stab britar med ein hærskare tyske hjelpesmenn. Her er mange felt og kvart av dei tener eit bestemt øvingsformål. Alt er lagt til rettes for å få fram øvingsmomenta og gjera treninga så realistisk som råd er under fredstilhøve. Her kan ein manøvrera og samverka med små og store forband, med skarp ammunisjon frå handvåpen til artilleri og fly.


Målsettinga med øvinga er å trena manøvrering og feltmessig skarpskyting. Mot slutten av opphaldet hadde geværkompania samvirke med bombekastarar og kanoner frå støttekompaniet. Det er travle dagar med hyppige nattøvingar og så godt som inga fritid. Men vi lærer mykje og soldatane er interesserte og greie, skriv eg i brev heim. Været har vore fint - no merkar vi våren og 6. mai set vi kursen mot garnisonen i Husum. Etter at våpen og utstyr og køyretøy har vore utsett for slik påkjenning under to harde øvingar, er det nødvendig med grundig vedlikehald. Manglar i opplæringa vert retta på og eksersis må til for å stramma opp troppane.


Eg får nokre dagar fri for å fara heim for å gifta meg, men det er ei anna historie som ikkje høyrer heime her. Attende i garnisonen har kompaniet første prøva til marsjmerket. I brev heim skriv eg at "Idag starta eg på 30 km (marsjmerkeprøva) saman med gutane i kompaniet. Til vanleg går ein til dette merket berre ein gong, men reint psykologisk har det mykje å seia at ein deltar i slitet med dei andre. Resultatet blei noko av ein rekord. Av 133 som starta fekk 107 marsjmerket. Eg er glad for at løna for viljen dei synte blei så god".
Seinare var det eit par oppsamlingsprøver, og etter det eg kan hugsa hadde kompaniet nær 100 % marsjmerke.

Sundag 3. juni sit bataljonen igjen på toget til Sennelager. Føremålet med denne øvinga er å trena bataljonen i ulike stridsformer, og mot slutten skal heile brigaden prøva seg. Etter breva heim å døma, var det ei svært travel tid med øvingar som gjekk i eitt. Klårver og brennande sol gjorde dei harde øvingane til ei pine om dagen. Det var ei lise når natta kom med sval luft, og då vart det lettare å manøvrera.

Vi fekk og gjesting av kraftige torever. Store eldtunger flerrar kolsvarte skyer og stridregnet svalar og dempar støvet.

For soldatane hadde dette opphaldet i Sennelager ei minusside. Bataljon I som trente på Sennelager før oss, hadde vore ute i ein drabeleg slåsskamp med britiske soldatar i kantina, med det resultat at kantina vart stengd. Rett nok vart det omsider ordna med ei provisorisk kantine, men det var ikkje det same, og vestlendingane gav østlendingane i første bataljon skulda.

Den 16. juni sit vi på toget attende til Husum der vi har knapt ein månad til å stramma oss skikkeleg opp til kraftprøva: Brigademanøvren.

Brigademanøvren

fekk namnet Skandia I og vart leia av Tysklandskommandoen der generalmajor Holtermann no var sjef. Brigaden hadde fått tildelt ein eskadron stridsvogner og ein skvadron fly frå britane. Motstandaren var ein forsterka britisk bataljon. Stridsdomarar var norske offiserar sendt ned frå Norge og ein del britar. Det ligg ikkje føre noko brev om øvinga, så hektisk som ho var, men eg hugsar at KpC fekk i oppdrag å samverka med den britiske stridsvogneskadronen i ei fase av manøvren. Eg ser enno for meg eit angrep grytidleg ein morgon med kompaniet på ryggen til stridsvognene i full fart mot målet. Så bråstogg, og under intens kanon- og mitraljøseeld stormar kompaniet fram og tek målet. Etter britisk skikk stikk eskadronsjefen meg eit beger med rom i handa. "Well done. You need it, Sir."

Stridsdomarane er nøgde og brigadesjefen dukkar opp i perlehumør.

Måndag 22. juli sit ein gjeng som har teke ut sine siste krefter sovande på toget attende til Husum. Men vi har noko godt i vente - så snart vi har fått skikk på utstyret skal kompaniet på permisjon i 10 dagar. Mange har meldt seg på organiserte reiser til "leave centres" i Tyskland og Østerrike. Andre tek ut på eiga hand i Europa, og dei mest heimekjære fer til Norge.

10-mils marsjen for KpC.

Etter planen skulle vi fara heim i slutten av september, men heimreisa vert no utsett til oktober. Mange er skuffa og noko må gjerast for å få tankane over på noko anna. Vi spenner bogen til gagns og sender gutane ut på ein 10-mils marsj med innlagt orientering og skyting. Øvinga skal gå over to dagar.

Det var skepsis hjå befalet i dei andre kompania før vi starta, men vi gjennomførte løpet, mange utan søvn.

Etter ein dags fortent kvile dreg kompaniet til Rendsburg til ei øving i overgang over vassdrag, lagt opp av Ingeniørkompaniet for alle geværkompania i Brigaden.

Det er laurdag 1. september og vi har gjort alt klart til ei storøving som skal vara mest heile månaden. Nett som eg hadde fått fram skrivesakene for å senda brev heim, kom befalet i kompaniet strøymande opp på rommet og ville ha meg med på ei høgtiding: Administrasjonsoffiser Bakervik hadde nett fått melding om at den første sonen hans var fødd. Det vart stor stas, og sonen vart høgtideleg førd inn i Kompani C si styrkedagbok.

Det siste krafttaket.

Den 3. september kl 1620 går toget frå Husum med Bataljon II bound for Paderborn og Sennelager.
Den 9. sept. skriv eg: "Ville ha skrive igår, men så vart eg ordra som medlem av ein granskingsrett som skal klårleggja årsaka til at ein soldat miste auga i ein eksplosjon. Retten vart sitjande til langt på kveld og deretter gjekk eg rett i seng. Vi er no ferdig med den første fasen av manøveren kalla Pecador II som har vart frå 3. til 8. sept og som var ca 50 km sør for Sennelager. Veret har vore strålande til denne tid, ja tildels altfor varmt midt på dagen, og held det fram slik kan vi slett ikkje klaga. Nett no ligg vi i Sennelager leir for å gjera oss klar til den siste store manøveren kalla "Counter Thrust" som skal ta til 13. september og vara mest ut heile månaden".


Den 17. september ligg kompaniet på ei lita høgd sør for ein dorf som heiter Winsen ved elva Aller. Eg skriv slik med blyant på feltpapir:

"Eg ligg i ei skyttargrav her og vi har nettopp motteke melding om at fienden "Redland" no tek til å gruppera seg for eit åtak over elva Aller. Det er tidleg på morgonen og alle er liksom innstilt på at noko vil henda når som helst. Vi kan høyra duren frå stridsvognene til fienden på andre sida, og eigne og fienden sine fly lagar eit forferdeleg bråk over oss. Vi er svært interessert i kvar åtaket kjem.

Det har vore fint ver til denne tid, men idag regnar det. Vi får vona på godt ver att. Det er store styrkar som tek del i denne NATO-manøveren, godt og vel 100 tusen mann. Etter som eg veit skal det vera den største her i Tyskland etter krigen, med deltaking frå seks nasjonar."

Etter manøveren uttalte sjefen for Rhinarmeen at han var imponert over at vernepliktige soldatar med etter måten kort trening kunne nå ein slik standard. Brigaden hadde vist stor dugleik i rollen sin.

Attende i garnisonen

har vi no fått orden på alt utstyret etter ein månad i felten.
Planen for heimreisa ligg føre og etter den skal kompani C og Støttekompaniet dimitterast på Bergenhus. "Svalbard" vil vera i Bergen natt til 22. oktober.

Førebuingane for heimreisa tar til så smått. Dei større øvingane er sluttførde - eksamen er slutt. Det er ikkje lett å halda bogen spent dei dagane som er att.

Ei av øvingane som vart lagt opp i innspurten fekk diverre eit etterspel. Føremålet med øvinga var å demonstrera eldkrafta til eit geværkompani i forsvar, med støtte frå tunge våpen. Kompaniet skulle liggja i forsvarsstilling på øvingsfeltet Søndre Bredstedt og bombekastartroppen og kanontroppen frå bataljonen skulle gje eldstøtte. Nærsperreelden og SOS-eld frå artilleri skulle markerast med Hawkins-miner som vart gravde ned i sanden så nær forsvarsstillingane som mogeleg utan å koma i konflikt med regelverket. For å demonstrera eldkrafta maksimalt skulle øvinga gå føre seg i mørke, med bruk av sporlys og lysgranatar.

Dette var ei øving med mange våpen i aksjon samstundes og det var nødvendig å setja seg godt inn i tryggingsreglane for skarpskyting og instruksen for øvingsfeltet. Demonstrasjonen gjekk fint, men diverre hende det ei dødsulukke dagen etterpå. Ein tysk gut hadde ulovleg teke seg inn på det avsperra feltet, funne nokre fenghetter som låg att og så hende ulukka.

Det lir mot slutten av Tysklandsopphaldet og oppbrotsstemninga er merkbar. Avdelingsutstyr som skal heim vert pakka i store, solide trekassar med påmalt bumerke.
Mandag 22. oktober 1951: kompaniet vert dimittert på Bergenhus.

*****************************************************

Når eg etter 40 år ser på fotoet av KpC-soldatane, kan eg kalla attende i minnet kvar einaste ein. Alle har sitt særkjenne, sine sterke og svake sider, og eg visste kva ein kunne venta av kvar einskild. Utan unntak var alle litt kantete, som ungdom i den alder skal vera før livet slipar dei til. Det lukkast oss å skapa eit kompani som vi i ettertid kan vera stolte av.
I dei halvt hundre breva eg sende heim var det ikkje eit einaste negativt ord om nokon eller noko i kompaniet. Tvert om vert alle omtala som innsatsvillige og interesserte og som gjorde plikta si langt ut over det ein kunne venta.

*****************************************************

Eg hadde den lukke å vera sjef for same kompaniet under ei repetisjonsøving berre eit år etter dimisjonen frå Tysklandsbrigaden. Ved frammøtet på Ulven synte det seg at ein overaktiv rulleførar hadde stokka om på oppropslista slik at kompaniet ikkje var attkjennande og nye folk var komne til. Forvirringa var stor. - Til sist vart floken løyst ved å ropa: "KpC" og gje teikn for lukekolonne. Og vips - der stod kompaniet som på paradeplassen i Husum garnison. Slik var kompaniet: På plass og parat.

Under "Øvelse Høst" i Vestfold fekk kompaniet ein dag i oppdrag å gjera eit nattangrep frå Lønskollen mot ein hjulryttareskadron. Hjulryttarane vart tekne på senga og eit tjuetals fangar i berre underbuksa vart førde til bataljonen sin kommandoplass. Då gav bataljonssjefen Reidar Kvinge kompaniet denne attesten: "Eit arbeidsklart og verkeleg hardt kompani".

Og stridsdomaren som følgde oss under heile øvinga: "Kompaniet er korrekt og velflidd og fører seg med samme presisjon i felt som på en paradeplass."

La desse utsegnene stå som ettermæle for KpC/II/Brig 511.


Odda, september 1991

Ivar Kollbotn

Gjensyn med Husum oktober 1995

Hovedstaden i Nordfriesland ligger ikke helt som før. Det er blitt åpnere i Husum sentrum - noen bygninger er revet og mye er renovert. Den gamle havnen er mer tilgjengelig - og byen har videt seg ut. Det virker ikke lenger som "die Graue Stadt am Meer".

Det er ikke lett å orientere seg etter så mange år, og det viser seg å være et stykke veg ut til de gamle kasernene som ligger ved vegen som nå heter Flensburger Chaussee. Men så er en vel ikke fullt så rask på foten lenger.

Fliegerhorstkaserne heter det nå, ifølge bykartet. Det er ikke lenger infanterister som har kvarter der.

Det er bygget en ny hovedinngang litt lenger øst, med høye gjerder og en bom som opereres fra et vakthus.
Den gamle hovedinngangen er øde og forlatt - et blikk inn på plassen viser at flaggstangen vår er erstattet med et monument i form av et jetfly. Mellom kasernene og kantinebygget har det blitt plantet to rekker med løvtrær og etter størrelsen å dømme må det ha vært for adskillige år siden.

På andre siden av hovedvegen var det før et stort jorde hvor vi pleide øve med håndgranater og bombekastere. Idag er området bebygget med skole og svømmehall og boliger. Den gamle DP-leiren er også forsvunnet og jeg noterer en bensinstasjon omtrent der inngangen må ha vært.

Vi laster opp og kjører nordover. Det er lenge siden KpC hadde sin siste oppstilling.

nts