FORBEREDELSER

Forhandlinger med britene

Mens tautrekingen om ordningen av det fremtidige forsvar foregikk mellom den politiske og militære ledelse i Norge, hadde forhandlingene mellom norske og britiske myndigheter om såvel innkjøp av militært materiell, som deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland, kommet i gang i London. De første møter foregikk - som tidligere nevnt - allerede i desember 1945 under ledelse av generalmajor Wilhelm Hansteen, og dreide seg i hovedsaken om materiellinnkjøp til 2 «reduserte» divisjoner. Opprinnelig var det forutsatt at det i tillegg skulle kjøpes utstyr til en fulltallig divisjon som skulle dekke behovet ved en kommende Tysklandskontingent. Forsvarsdepartementet hadde imidlertid kommet til at man i stedet skulle prøve å låne dette utstyret gjennom en spesiell leieavtale mellom norske og britiske myndigheter.
Etter at Stortinget 14 mai 1946 hadde bifalt departementets forslag om å oppta forhandlingene med Storbritannia, fant disse sted i London 21-27 juni 1946 under ledelse av finansminister Erik Brofoss og forsvarsminister jens Chr Hauge. I tillegg deltok ambassadør Erik A Colban og en militær rådgivergruppe ledet av generalmajor Hansteen.
Det norske tilbudet om en brigade på ca 4000 mann var langt mindre enn det britene hadde tenkt seg, og de gjentok ønsket om at Norge skulle stille en liten divisjon. Dessuten mente de at 6 måneders tjeneste i Tyskland for hver kontingent var i korteste laget. Det ble imidlertid oppnådd enighet om en avtale som skulle gjelde for 2 år med mulighet for forlengelse. Den britiske regjering anerkjente Norges rett til å hjemkalle kontingenten hvis hensynet til Norges sikkerhet gjorde det nødvendig. Kontingenten skulle forbli samlet under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men operativt skulle den stå under britisk kommando i alt som hadde med okkupasjonsgjøremålene å gjøre. Kontingenten skulle gis best mulige betingelser for utdanning og trening i Tyskland.

Etter at hovedtrekkene i avtalen var klarlagt, ble det på militær side drøftet hvordan det norske bidraget skulle organiseres i detalj. Siden brigaden skulle opptre som en selvstendig, nasjonal enhet, måtte den inneholde de ledd som var nødvendig for å løse oppgaver som oppklaring, strid og forsyningstjeneste. I internasjonal terminologi betydde dette at den ble betraktet og benevnt som en «Independant Brigade Group». Siden styrken skulle utrustes med britisk materiell og nytte det britiske forsynings- og vedlikeholdssystemet, var det også naturlig at avdelingene -så langt det var praktisk mulig - ble satt opp etter britiske krigsoppsetningsplaner («War Establishments»).
Ifølge disse planene burde brigadegruppen bestå av 5600-6000 mann for at alle nødvendige funksjoner i felt skulle dekkes på en tilfredstillende måte. Under drøftingene klarte man likevel å komme frem til en rimelig avballansert brigadeenhet med en bemanning på ca 4400 mann. Siden hovedoppgaven var okkupasjon - ikke krig - kunne f eks det lette luftverntenet unnværes uten for store problemer. På den annen side var det av utdanningsmessige årsaker -ikke minst av hensynet til opplæringen av sjefer og øvrig befal - ønskelig at det i brigaden inngikk de ledd som den normalt skulle bestå av ved mobilisering og i krig. En av de store svakhetene i 1940, var jo nettopp at befalet ikke hadde erfaring i å føre oppsatte avdelinger i felt. Senere detaljberegninger viste at personellbehovet for å oppnå denne balansen i organisasjonen, egentlig var 4600 mann. Det var imidlertid førstnevnte tall departementet senere kom til å presentere for Stortinget.
I tillegg til brigaden var det enighet om at det i Tyskland også måtte etableres et separat, statisk element under ledelse av en norsk general. Dette leddet, som fikk benevnelsen Tysklandskommandoen (TK), skulle arbeide med de mer permanente oppgaver som de stadig skiftende brigader ikke hadde midler og kapasitet til å løse. Samtidig skulle TK være bindeleddet både til norske myndigheter hjemme og til de øverste, britiske okkupasjonsmyndigheter. (Se senere under Hansteenperioden.)
Spørsmålene om materiell, hvordan styrken i praksis skulle ordnes i Tyskland, og hvor mye Norge skulle betale britene i leie for materiell, innkvartering, forsyninger osv (den såkalte «capitation rate»), ble likeledes diskutert. Det måtte imidlertid flere forhandlinger til før det ble oppnådd enighet om disse forhold. Den endelige avtale ble først underskrevet i London ett år senere - 5 juni 1947 - flere måneder etter at de norske styrker var kommet til Tyskland. Det var da tatt hensyn til de erfaringer som allerede var vunnet under tjenesten ved den første brigade i Tyskland. (Se vedlegg 2.)
Avtalen innebar at Norge oppnådde den meget gunstige pris på kr 10,pr mann pr dag i Tyskland, og kr 1,92 pr mann pr dag i Norge for alt det britene skulle utstyre nordmennene med både til eie og utlån, til vedlikehold og forbruk. I realiteten ble dette billigere enn å utdanne norske soldater hjemme i Norge, noe som på den tiden var beregnet til å koste ca kr 14,- pr mann pr dag. Oversikten nedenfor viser den personlige bekledning og utrustning som innledningsvis inngikk i avtalen om «capitation rate».

Som følge av at den norske øvingsvirksomheten - som til britenes forundring - foregikk både senhøstes og om vinteren, ble det senere nødvendig å supplere bekledning og utrustning i noen grad fra Norge.

Fjellområde i Harz. Foto: K Ottersen

Etter at forhandlingene i London var avsluttet, reiste en gruppe militære representanter under ledelse av sjefen for Hærens stab, oberst Aage Rosenquist Pran, til hovedkvarteret for The British Army of the Rhine (BAOR) i Bad Oeyenhausen i Tyskland. Her ble det i og 2 juli 1946 drøftet hvor den norske brigade skulle plasseres. Det britiske forslaget gikk ut på at brigaden skulle underlegges 5. britiske divisjon (en regulær divisjon som hadde deltatt under hele krigen på forskjellige krigsskueplasser, bl a med en brigade (15de) i Gudbrandsdalen i 1940). Divisjonen hadde sitt fredshovedkvarter i Yorkshire og dens merke var en hvit Y på sort bunn, et merke som også de norske soldater i de to første brigadene kom til å bære på jakkeermene.

Britene foreslo videre at den norske brigaden skulle forlegges syd for Hannover i den nordlige del av Harz-området som delvis består av åser og Log, normalt med snø og skimuligheter om vinteren. Området ville etter britenes mening gi gode øvingsforhold for nordmennene. Dessuten var avanden kort til de store øvingsfeltene i Sennelager som BAOR disponerte, hvor det både kunne drives skarpskyting og samøvinger i større forband. Vaktoppdragene skulle begrenses mest mulig, men britene ønsket sterkt militærpolitiinnslag i brigaden og la stor vekt på gode velferdstibud. Etter deres mening var det behov for et militært sykehus på 160 sengeplasser eller for ca 4% av brigadens styrke. På grunn av personellbegrensningen som den norske kontingent ble pålagt av Stortinget, måtte imidlertid nettopp sykehuset gå ut av oppsetningen i de første brigadene. Ellers ble det pekt på at det måtte en streng disiplin til for å begrense fraterniseringen. Det ble til slutt avtalt at en rekognoseringsgruppe fra brigaden skulle besøke BAOR fra midten av august måned for å bli nærmere kjent med forholdene.

De første beordringer–
Rekognosering i Tyskland

Straks Stortingets klarsignal om at forhandlinger med Storbritannia kunne iverksettes, etablerte HOK et «brigadekontor» i overkommandoen som da holdt til i Storgt 33 i Oslo. Kontoret ble besatt med 3 offiserer under ledelse av major Otto Aubert som var beordret som stabssjef i den første Tysklandsbrigaden. Han hadde tjenestegjort i de norske styrker i Storbritannia under krigen, og deltok i forhandlingene i London i juni sammen med major Leif Rolstad (som da hadde hatt midlertidig grad som oberstløytnant). Etter hjemkomsten fra Tyskland tok imidlertid Aubert plutselig avskjed, og reiste til Brasil hvor han hadde vært forretningsmann før krigen. I stedet ble Rolstad i midten av juli, på meget kort varsel, beordret som ny stabssjef. Fra sitt første møte med stabssjefen i HOK, oberst Pran, forteller Rolstad at han ble orientert om at brigadestaben nå skulle settes opp snarest, og at han 15 august skulle reise til Tyskland med et antall offiserer for å rekognosere og konferere med britene. Rolstad kunne selv finne offiserene og velge kontorplass til brigadestaben. Hvem som skulle bli brigadesjef var ennå ikke klarlagt.

Ja vel - dette var en grei ordre som tilsynelatende ga frie hender og stor myndighet. Virkeligheten var imidlertid den at hverken offiserer eller kontorer uten videre var tilgjengelige. Brigadestaben fikk imidlertid kontorplass i Frognerleiren, en eks-tysk brakkeleir ved Frogner plass i Oslo, hvor staben forble til avreisen i januar 1947. Det lyktes også Rolstad å få tak i noen få offiserer som var villige til å være med til Tyskland, men etter en uke måtte han be HOK om å beordre de resterende. De administrative problemer var hele tiden store både på personell- og materiellsiden fordi staben ikke ble fast knyttet til noen eksisterende, administrativ enhet i Hærens organisasjon.

Fra Frognerleiren. Personell klare til avgang til Gardermoen for flytransport til Tyskland.
Foto: A Aarum

Lørdag 17 august 1946 reiste 12 offiserer fra brigadestaben med oberst Hauge, som nå var beordret som brigadesjef, til Tyskland for å rekognosere og gjøre seg kjent med den kommende tjeneste. I tillegg fulgte redaktøren i Mannskapsavisa og en britisk offiser fra det nyopprettede, britiske liaisonhovedkvarteret (LHQ 1) i Oslo med på turen - sistnevnte som reiseleder.
I Tyskland ble rekognoseringsgruppen grundig orientert, og fikk besøke alle kommende garnisonssteder og øvingsområder. Ifølge Rolstad kom det som en overraskelse at nordmennene også måtte være forberedt på å overta et betydelig forsyningsansvar etter 13. britiske brigade som nordmennene skulle erstatte. Ansvaret omfattet både allierte avdelinger og staber med en samlet styrke på ca 3000 personer, foruten tyskere som arbeidet for de allierte, og visse flyktningeleirer. Forsyningssjefen i brigaden, major Ole Martin Zahl Jørgensen, fikk av denne grunn et ekstra opphold ved 13. brigade for å sette seg inn i forholdene. Våren 1947 ble det gjennom det norske forsyningsapparatet i alt levert proviant til over 15 000 personer, brigaden inkludert.

Sjefen for den første brigaden ble beordret fra 1 august 1946. Det var oberst Arthur Reinhart Hauge som kom fra stillingen som sjef for Sør-Hålogaland infanteriregiment nr 14. Han hadde tjenestegjort både i Sverige og Storbritannia under krigen, og ble senere generalinspektør for Infanteriet og deretter, som generalmajor, sjef for Distriktskommando Vestlandet, hvor han tjenestegjorde frem til sin død i 1958

Først mot slutten av september måned var brigadens rekognoseringsparti tilbake i Norge. Rolstad forteller at det profesjonelle miljøet som den britiske divisjonen frembød, var den viktigste erfaring brigadesjefen og han satt igjen med etter rekognoseringen. I mellomtiden var to nye offiserer blitt tilbeordret nøkkelstillinger i staben, nemlig kapteinene Lars R Heyerdahl og Christian Fredrik Moe som henholdsvis operasjonsoffiser og etterretnings- og sikkerhetsoffiser. Men ellers gikk det meget tregt med beordringene av det øvrige personell til brigadestaben. Mange var først på plass i desember 1946 og i januar kommende år.