”Brigadeland” – noen historiske glimt
Vestlandsbataljonen – Infanteribataljon nr 2 - holdt til i Husum, hovedstaden i Nordfriesland. Da britene kom i 1945 ble de tidligere marinekasernene døpt om til Leicester Barracks. Nå heter de ”Fliegerhorstkaserne” og det er ikke lenger infanterister som har kvarter her. Byen er ikke helt som i Brigadens tid – den er blitt åpnere i sentrum, den gamle havnen er mer tilgjengelig og byen virker ikke lenger som ”Die Graue Stadt am Meer”.
D
|
a Tysklandsbrigaden
flyttet til Schleswig-Holstein i 1948 kom den til et område med en mangslungen
og dramatisk historie – ofte en slagmark, men også med stor ferdsel
nordover og sørover. Grenselandet i Slesvig har gjennom historien hatt en strategisk nøkkelposisjon.
En gang var det et grenseland mellom daner, sachsere, slaver og friesere. Utover i middelalderen var det stadig tautrekking om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Den historiske sørgrense for Slesvig gikk ved Eider-elven og ble etablert så tidlig som i året 811 i Karl den stores tid.
Jylland har en forunderlig fasong der landet ligger mellom to hav slik H.C.Andersen skrev i 1859:
Jylland
mellem tvende Have
Som
en Runesteen er lagt,
Fortid
mæle dine Grave,
Fremtid
folder ud din Magt;
Havet
af sit fulde Bryst
Synger høit om Jyllands Kyst.
„Das Land zwischen den Meeren“
Lengst sør på runesteinen er avstanden mellom Østersjøen og Nordsjøen kort
– om lag 4 mil.
Landet ligger som i fordums tid, om enn
mye er forandret. Der det før var vått og ufremkommelig marskland[1]
mot Nordsjøen er det nå mindre væte og mer kulturjord
To eldgamle handelsruter krysset
hverandre - hærvegen nordover i Jylland og handelsruten fra Østersjøen (Østersalt som danene kalte dette havet) tvers over eidet til
Friesland og Vesterhavet . I dette grenselandet – Das Land
zwischen den Meeren - var det
ferdsel og påvirkning både nordover og sørover og det vises igjen i
Danmark-Norges historie.
Den norske Tysklandsbrigaden ble i 1947 først forlagt til Harz, men flyttet i 1948 nord til Schleswig-Holstein.
Over tid varierte oppsetningen noe. I Brigade 511 hadde avdelingene standkvarter slik:
- Schleswig;
Brigadekommandoen,
Sambandskompaniet, Transportkompaniet, Sanitetskompaniet/Feltsykehus,
Brigadeverksted, Feltdepot og Militærpolititropp.
- Rendsburg:
Infanteribataljon 1 og Ingeniørkompaniet
- Husum: Infanteribataljon
2
- Flensburg:
Feltartilleribataljonen og Luftvernbatteriet
- Holtenau:
Oppklaringseskadronen
Brigaden var underlagt Tysklandskommandoen som lå i Rendsburg og som var bindeledd til de britiske styrker og til overkommandoen hjemme. Slutten på Tysklandsbrigaden ble markert med parade for kronprins Olav på Jagel flyplass i Schleswig 12. april 1953.
Schwesing
var ett av de nære øvingsområdene for 2.bastaljon i Husum. Det ble rutine å marsjere de fem kilometer fra leiren i retning Flensburg, ofte med tung oppakning, og den samme vegen tilbake etter dagens strabaser. Ikke visste vi at i Schwesing skjulte det seg en av nazistenes mange forbrytelser – konzentrationslagern Schwesing und Ladelund. Den sistnevnte leiren lå lenger nord, ved Niebüll.
Hitler hadde i august 1944, etter den allierte invasjonen i Normandie, gitt ordre om at det skulle bygges en forsvarsvoll fra Nederland til Jylland – Friesenwall - med befestninger og dype pansergraver. Til arbeidet ble satt inn mer enn 16.000 krigsfanger og 4.000 mann fra konsentrasjonsleirene Schwesing og Ladelund. Fangene arbeidet under umenneskelige forhold og i løpet av noen uker var mer enn 600 av kz-fangene drept. Arbeidene ble først oppgitt i februar 1945, da Schleswig-Holstein ble ”oversvømmet” av flyktninger og konsentrasjonsleirfanger,
Det er reist et minnesmerke over KZ Schwesing, og det hører med til historien at tyske soldater fra forlegningen i Husum har påtatt seg å sørge for at ”die Gedenkstaedte Schwesing” blir vedlikeholdt og stelt.
er det vaktavløsning ved
hovedkasernen i Schleswig. Vaktlaget kommer denne gangen fra 2.bataljon i
Husum og vi har skranglet i en tre-tonner en tre mils veg. Kasernebygningene i Schleswig
ligger tilbaketrukket, mens hovedporten og vakthuset ligger nær opp til
havnen og det gamle sentrum i byen. Britene kaller anlegget ”Caterham
Barracks” – det hører fremtiden til at tyske soldater igjen skal
overta og døpe det om til ”Kaserne der Freiheit”. Det tar
til å kveldes – splittflagget må tas ned - men ennå ser vi godt byen og spiret av St
Peters Cathedral. Gatelys er det heller smått med og kanskje er det derfor
at staden fremstår som et
maleri fra gammel tid. For
byen har vært her lenge og har
en dramatisk historie - en
gang Nordens sørligste by. Under nattevakten kom tanken om å finne ut litt av hva som har skjedd
i området.
En maidag i 1951
Schleswig by
feiret i 2004 sitt 1.200- års jubileum, men som for andre
gamle byer er alderen usikker. En kan tenke på ordføreren i en annen gammel by,
Bergen, som i en samtale med Hans majestet uttalte at byens alder er et
spørsmål om penger til utgravninger!
Men Slesvig er iallfall nevnt i frankiske annaler så tidlig som i 804
under navnet ”Sliesthorp”. Andre
kilder bruker navnet ”Sliasvik”.
Byvåpnet i Schleswig
Den gamle domkirken – St Peters Cathedral - reiser seg over gamlebyen ved havnen. Noen hundre meter lenger sør finner vi Schloss Gottorf (Gottorp-slottet) som engang var hertugenes residens og som i dag er et Landesmuseum. Med den rike historien i området vrimler det med museer - på andre siden av Slien har vi et vikingemuseum i Haddeby, og det danske mindretall har oppført ”Museum am Danewerk/Danevirkegården”.
Av særlig historisk interesse er også Schloss Gluecksburg
som ligger utenfor byen, i Angeln. Slottet ble bygget på 1500-tallet som sommerresidens for hertugene av
Schleswig-Holstein og var tidvis kongelig residens. Hertug Johan den yngre var
byggherren og kalte slottet Gluecksburg, i samsvar med sitt valgspråk: ”Gott
gebe Glueck mit Frieden”.
Kasernebygningene i Schleswig, som noen av oss kjenner fra lange vakter, ligger tilbaketrukket, mens hovedporten og vakthuset ligger nær opp til havnen. I 1945 døpte britene anlegget ”Caterham Barracks” – det hørte fremtiden til at tyske soldater igjen skulle overta og døpe det om til ”Kaserne auf der Freiheit”, før det ble nedlagt som militærleir i år 2000. Og nå er det planer om stor utbygging på leirområdet.
Vi kan ikke forlate Slesvig uten å få med oss litt fra gamle krøniker, med særlig blikk på forhold av norsk interesse.
Det berettes i anglo-saksiske annaler at høvdingen Ottar
fra Hålogaland gjestet Alfred den stores hoff i England rundt år 880 : ”Ottar
fortalte at det området han bodde i kaltes Hålogaland. Ingen, sa han, levde
lenger nord enn han. Men ved den sørlige enden av landet er en handelsplass
kalt Skiringssal ” Han fortalte videre at han seilte i fem dager fra kaupangen
Skiringssal ( i Vestfold) til Hedeby som lå mellom vendernes, sachsernes og
anglernes land og som tilhørte danene.
Sagaen forteller om en annen kjent mann, islendingen Gunnar fra Lidarende, som med vikinger herjet i austerveg. Etter å ha vært i viking besøkte han danekongen Harald Gormsson i Hedeby og det heter at han fikk den beste mottakelse. Dette var på Håkon jarls tid, før tusenårsskiftet.
Lenge før jydene og danene gjorde seg gjeldende i området rundt Slesvig, var det et annet folkeslag som bodde her – anglerne - og området mellom Flensburgerfjorden og Slien heter den dag i dag Angeln. Senere flyttet mange av dem ut og gav navnet til det som nå heter England.
Haithabu
Alt fra 730-tallet vokste det fram en handelsplass - Hedeby eller Haithabu – sør for Slien. Den ble Nordens største vikingetidsby – det er anslått at folketallet var rundt 1.000, og utgravninger viser at her bodde både daner, sachsere, friesere og slaver. Sammen med Ribe var det Danmarks eldste by. Her ble de første nordiske mynter slått og her var lenge en transitthavn for handelen i Østersjøområdet, inntil Lübeck og Hamburg tok over.
Dannewerk – det er det gamle Danevirke som vernet vikingbyen Heidabu. Det var også strategisk for vern av Jylland og ble bygget videre ut i urolige tider. For danskene har Danevirke stadig en nasjonalromantisk klang og byggingen av vollene har tradisjonelt vært knyttet til dronning Tyre Danebod. Arkeologene har likevel funnet ut at de eldste vollene ble bygget alt på 600-tallet, men det ble foretatt en utbedring rundt år 640, og det var på dronning Tyres tid.[2] Og arkeologene graver videre for å finne ut enda mer om dette enestående byggverket.
Handelsplassen Hedeby lå innerst i Slien-fjorden, med lett adgang til de baltiske områdene og med kort adkomst til Friesland og Nordsjøen. Topografien var slik at det ikke trengtes å bygge voller helt over til Nordsjøen. Det rakk å bygge forsvarsverker om lag fem kilometer vestover til en sideelv til Eider, Reider Å (Rheider Au) Marsklandet mot vest var lite fremkommelig iallfall sommerstid, før landet var oppdyrket og drenert. Over eidet ble mindre båter og gods dratt over , og man unngikk den lange sjøreisen gjennom Kattegatt og langs vestkysten av Jylland .
Høsten 974 kom keiser Otto II sørfra med en hær av sachsere og friesere. Det var også med folk fra Holstein (”Holtsetaland” hos Snorre). I Snorre heter det bl.a.:
”Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte
ham, sør til Danevirke for å verge landet der…..
Keiser Otta kom med hæren sin
sørfra til Danevirke, men Håkon jarl verget borgveggen (d.e. muren i Danevirke) med sin hær.
Danevirke er slik laget at det går to fjorder inn i landet, hver på sin side av
landet, men mellom fjordbunnene hadde danene gjort en stor borgmur av stein og
torv og trær og gravd et bredt og dypt dike utenfor, men reist kasteller ved
borgledene”
Snorres beskrivelse er ikke helt å stole på, for Danevirke strakte seg ikke så langt vest.
Vollbyggingen foregikk til ut på 1150-tallet. Det var massive jord- og tømmervoller og ennå vises deler av byggverket som strakte seg fra Slien og vest til Hollingstedt (Huglæstath)..
Også et annet folkeferd opptrer på denne arenaen – venderne som var av slavisk opphav og som holdt til langs Østersjøkysten fra Sønderjylland til elven Vistula. I Olav Trygvessons saga hører vi at Olav var tre vintre i Vendland og giftet seg med datteren til kong Burislav, og var i dette riket helt til konen hans døde . I gamle sagn berettes om vikingenes storslåtte borganlegg Jomsborg i Vendland ved byen Jumne (antakelig Wollin nær Stettin). I Snorre finnes dramatiske beretninger om jomsvikingene.
Magnus den Gode – ”Tvende Rigers
Pryd”
Rundt 1000-tallet var det et slavisk press vestover på de nordtyske slettene og Jylland var truet. Trusselen var stor også for sachserne, og kong Magnus Olavsson den Gode og hans svoger Ordulf slo seg sammen mot den felles fiende. Blant nordmennene var det dem som foretrakk å la danene selv ordne opp ved sin sørgrense, men kong Magnus var av en annen mening.
Høsten 1043
samlet kong Magnus en hær fra hele Jylland, etter at han
hørte at venderne kom med en stor styrke.
Snorre skriver at ”Danehøvdingene
egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn
over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med
hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborg-å på
Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren og det med at den var så stor at
ingen kunne telle den……
Det er misvisende når Snorre plasserer Skotborg å på Lyrskoghede - denne elven ligger langt lengre mot nord. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.
Venderhæren ble slått og trusselen mot Jylland var over..
Slutten for Hedeby kom i det ellevte århundre. Harald Hardråde herjet og brente byen i 1050 og det var også et senere raid fra slaverne. Byen som av danene ble kalt Hedeby – byen på heden - og av sachserne Schleswig – byen ved Schlei - forfalt og ble erstattet av et nytt Slesvig på nordsiden av Sliefjorden. Der var det bedre tilkomst for dyperegående skip..
Men Danevirke skulle fortsatt spille en rolle, både politisk og militært. Før den dansk-tyske krigen i 1864 ble det bygget nye skanser, og så sent som i 1944 bygget tyskerne pansergraver som et ledd i Atlanterhavsvollen. Disse pansergravene ble senere fylt igjen av tyske krigsfanger.
”Vi Christian den Syvende af Guds Naadew, Konge til
Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug til Slesvig, Holsteen,
Stormarn, Ditmersken og Oldenborg – Giøre Vitterlig at Vi ved Vores
Resolution af 4 Januari 1804…..-osv I middelalderen hadde Ditmarsken sin egen
bondeforfatning og verget seg med hell mot de holstenske grever og de
danske konger. I 1539 ble området erobret av kong Frederik II, men beholdt
likevel en viss selvstendighet. Preussisk område fra 1864. Stormarn –
i utkanten av Hamburg – lå under danskekongen fra 1773. Stormarn –
i utkanten av Hamburg – lå under danskekongen fra 1773. Ditmarsken (Ditmarschen) er kyststripen mot
Vesterhavet fra Eiderens munning til Elben. I middelalderen hadde
Ditmarsken sin egen bondeforfatning og verget seg med hell mot de
holstenske grever og de danske konger, I 1539 ble Ditmarsken erobret av den
danske konge Fredrik II, men beholdt likevel en viss selvstendighet.
Preussisk område fra 1864.
Det tradisjonelle kongelige formular
forteller også historie:
Ditmarsken (Ditmarschen) er
kyststripen mot Vesterhavet fra Eiderens munning til Elben.
Landsdelene Schleswig og Holstein
har en innviklet historie og utover i middelalderen var det stadig tautrekking mellom ulike krefter. Alt fra 800-tallet var Sønderjylland – landet mellom Kongeåren og Eideren en del av det danske riket. På 1200-tallet ble Slesvig gjort til fyrstelen for kongehusets yngre sønner.
Schleswig-Holstein som statsrettslig begrep kan tidfestes
til etter danskekongens død i 1448. Det danske riksrådet valgte Christian von
Oldenburg som ny konge – Christian I. Slik kom Oldenborgerne på tronen i Danmark-Norge. Ridderskapet i Schleswig og Holstein
valgte i 1460 kong Christian som sin landsherre, mot løfte om at Schleswig og
Holstein heretter skulle være ”for evig udelte” Kongen ble da
overlensherre for Schleswig. Som greve – senere hertug - i Holstein hadde han den tyske keiser
som lensherre.
..
|
Schleswig-Holstein |
|
|
Landesflagge |
Landeswappen |
|
|
|
|
Wahlspruch |
|
|
„Up
ewich ungedeelt“ |
|
Kilde: Wikipedia
I 1544 oppstod det Gottorpske fyrstehus, da danskekongen lot en yngre bror få slottet i Schleswig.
Administrasjonen var nærmest et lappeteppe med landområder som dels var underlagt kongen og dels hertugen – og noen områder ble styrt i fellesskap. Styringsformen var en kime til strid, og de gottorpske hertuger var ofte i forbund med svenskene.
Danmark-Norge blandet seg inn i trettiårskrigen og kong Christian kvart foretok et ulykksalig felttog i Niedersachsen i 1625. To år senere oversvømmet de keiserlige tropper under Wallenstein og Tilly hertugdømmene.. Under fredsslutningen i 1629 beholdt likevel kong Christian hertugdømmene, mot å si fra seg videre ambisjoner sør for Elben.
I den store nordiske krigen 1700-1721 [3]
var Sønderjylland
fortsatt et strategisk sted og
norske tropper var med. ( Knapt hundre år tidligere, i 1628 under Christian
Kvart, var det opprettet en egen
norsk hær).
Tønning sør for Husum er i dag kjent for store sluser ved Ejderens munning, bygget for å regulere flo og fjære – ”Eidersperrwerk”. Her skjuler det seg gammel og nesten glemt historie.
Krigen var egentlig en strid mellom Russland og Sverige om hegemoniet i Østersjøen. Oldenborgmonarkiet deltok i en kort periode i 1700 og i tiden 1709-20.[4] Karl XII av Sverige hadde Fredrik IV av Gottorp som sin allierte., mens på Danmarks side stod August II (konge av Polen og kurfyrste av Sachsen), Tsar Peter av Russland, England-Hannover og Preussen
I 1711 mente de allierte at tiden inne til å overta Sveriges tyske provinser, mens kong Karl XII var i Tyrkia. Men svenskene overførte 10.000 mann under general Stenbock til Nordtyskland og tilføyet den danske hær et nederlag i Mecklenburg. I stedet for å utnytte seieren og forsøke å slå russerne og sachserne enkeltvis, trakk Stenbock hæren opp i Holstein. Etter en uheldig kamp ved Friedrichstadt – hvor han stod overfor en samlet russisk-sachsisk-dansk styrke, søkte svenskene tilflukt i den gottorpske festningsbyen Tønning . Det endte med at den svenske hærstyrken – den siste mobile svenske styrken på kontinentet – kapitulerte i mai 1713.
Men fortsatt stod gottorpske
styrker i Tønning og avsperringen av
festningsbyen fortsatte.
Den danske hær trengte forsterkninger og to bataljoner av det Bergenhusiske regiment som lå i Fredrikstad og Fredrikshald ble beordret til Danmark. I tillegg kom Det Norske Hvervede regiment og det 2. Trondhjemske Nationale regiment. Troppene ble innskipet og kom 23.februar til Fladstrand ( nå Frederikshavn). Derfra ble soldatene transportert sørover på vogner til Fredericia.
Meningen var at alle tre regimenter skulle slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning. En avdeling av det Bergenhusiske som tidligere var sendt til København, fikk ordre om å marsjere til Fredericia for å slutte seg til regimentet der. Så kom det en ny ordre om at det Bergenhusiske skulle til København for å forsterke garnisonen. Av regimentets styrke på 9 kompanier,1229 mann, ble 200 fordelt som marineinfanteri om bord i admiral Sehesteds flåte og tok del i erobringen av Rügen og Stralsund i 1715.
Da de to andre norske regimenter i mars måned kom til Husum, fikk de ordre om å slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning.
I den norske hæren var mest utskrevne mannskaper. Unntaket var Cicignons Gevorbne
( hvervede) Regiment. (Den danske hær var stort sett hvervet)
Utskrivingen var basert på den norske bondebefolkningen, etter et legd-system hvoretter hver legd skulle stille med en soldat. Det har vært sagt at stort sett var det husmannssønner som ble plukket ut til å gjøre tjeneste.
På denne tiden var 5000 norske soldater i Danmark og tilstanden var ikke god. Det trengtes penger til lønninger og alt måtte kjøpes kontant. Munderingene var to år gamle og aldeles utslitt etter lange marsjer og streng tjeneste. Da regimentenes hester og vogner var blitt tilbake i Norge, hadde man intet tren og det var knapt med våpen, telt og ammunisjon. Heldigst var det Bergenhusiske som man ikke ville la gå barbeint og fillet under garnisonstjenesten i København, og som derfor fikk utlevert både sko og klær fra de danske beholdninger.
Innesperringen av Tønning sommeren 1713 var uten stor strid. Festningens kanoner lot høre fra seg noen ganger og forpostene kom til kamp når de danske kom vollene for nær. Det skjedde særlig under høybergingen som begge parter var interessert i. Utover høsten og vinteren ble forholdene for soldatene på begge sider ille og de led vondt i det fuktige marsklandet . Selv om våpnene hvilte, herjet sult og sykdom. I februar 1714 kapitulerte festningsbyen – den siste gottorpske bastion falt, og vollene og murverkene ble revet
Erobringen av Tønning var ingen stor militær bragd – selv om felttoget er markert på regimentsfanene for IR11 og IR 12 - og ble egentlig avgjort av et politisk spill. I det samme året besteg kong Fredrik Wilhelm I tronen i Preussen og dette landet spilte etter hvert en betydelig rolle. I Tyskland begynte de første svake tegn på en våknende nasjonalitetsfølelse å vise seg. ”Talemaaden ”Tyskland for Tyskerne” hørtes vel ikke endnu; men mange begyndte at føle det som en Skam, at store Dele av Tyskland var i fremmed Besiddelse”, heter det i en beskrivelse utgitt i 1915.
Det gottorpske Slesvig ble knyttet til Danmark i 1721, og i 1773 fikk danskene det gottorpske Holstein i bytte med Oldenburg og Delmenhorst.
Bare tre av fire vendte tilbake
Under den preussiske syvårskrigen 1756-63 var mesteparten av Europa innblandet. Danmark-Norge holdt seg utenfor, men nøytraliteten måtte verges. Enevoldskongen Fredrik V bestemte at norske styrker skulle ta del i nøytralitetsvernet ved sørgrensen og de første norske avdelinger ble sendt til Holstein i 1758. I alt ble 12.000 mann sendt nedover.
Det var en sørgelig redusert styrke som omsider kom hjem til Norge i 1763. Om lag 3.000 befal og soldater – fjerdeparten av hele styrken – var død av sykdom og vanrøkt på ymse vis.[5]
I året 1848 oppstod det igjen strid om hertugdømmene som i over 400 år hadde vært knyttet til Danmark. Det var et arrangement som hadde overlevd de endringene i Europa som ble bestemt av Wiener-kongressen. Holstein med sin overveiende tyske befolkning hadde vært en del av Det hellige romerske riket og var nå representert i det tyske forbundet, mens Schleswig med hovedsakelig dansk befolkning i nord og et tysk element i den søndre del, ikke var med i forbundet. Nasjonalismen vokste over hele Europa og holsteinernes sak ble et følelsesladet spørsmål for tyskerne.
Halvdan Koht skriver i ”Revolusjonsåret 1848” bl.a.:
”I de samme dagene var det at holstenerne samlet seg om sine forfatningskrav. Om Holsten stod under den danske kongen, så var det et tysk hertugdømme, ein av dei tyske forbundsstatene, og reisningen i Holsten var et ledd i den almene tyske reisinga. Den hadde jo også en nasjonal tanke i seg, og holstenerne ville være med i et nasjonal-samlet Tyskland. Men de ville ikke bare ha ei fri forfatning for seg sjøl; de ville ha Slesvig med i den. Unektelig hadde Slesvig og Holsten på mange måter vært sambundne i de gangne tidene, og en stor del av Slesvig hadde etter hvert fått tysk folkesetning. Men Slesvig var likevel et dansk hertugdømme, og en annen del av det var utvilsomt heilt dansk.”
Holstenerne forkynte selvstendighet for Schleswig-Holstein, med en provisorisk regjering i Kiel. Dette innebar krig og 23.mars 1848 rykket danske tropper inn i Slesvig. Vel en måned seinere rykket preussiske tropper inn i Holstein. Begge parter hevdet at de kjempet for en nasjonal sak.
Den første større trefning i krigen skjedde i utkanten av Schleswig by.
Holstenske tropper ble
slått av den danske hæren og måtte dra seg tilbake til Holstein. ”Danskene
var fylt av nasjonal brennhug”, skriver Koht, og dagen etter slaget kom det i
København ut en sang som ble mektig populær: ”Den tapre Landsoldat”:
Den
gang jeg drog af sted
Min
pige ville med,
ja,
min pige ville med.
Det
kan du ej, min ven,
Jeg
går i krigen hen,
Og
hvis jeg ikke falder, kommer jeg nok hjem igjen.
Ja,
var der ingen fare, så blev jeg her hos dig,
Men
alle Danmarks piger, de stoler nu på mig.
Og
derfor vil jeg slås som tapper landsoldat.
Hurra, hurra, hurra.
Knappe måneden senere gikk preusserne til angrep mot Danevirke og drev den danske hæren tilbake. Krigen gikk dårlig for Danmark, tross noen danske seire. I juli 1849 ble det våpenhvile, og avtalen bestemte at svenske og norske tropper skulle besette Nord-Slesvig under fredsforhandlingene. Omtrent 3000 svensker og 1000 nordmenn ble sendt av sted og hadde kvarter i Slesvig til etter at freden ble sluttet i 1850.
Stormaktene Russland og Storbritannia likte lite at den gode havnen Kiel skulle falle i hendene på Preussen og etter politisk press – hvor den russiske tsar truet med krig – ble alt som før. Den provisoriske slesvig-holstenske regjeringen forsvant og ble avløst av et dansk-tysk samstyre.
En broder i nød
Striden om hertugdømmene blusset opp igjen i 1863 da kong Frederik VII døde uten mannlig arving
Det har vært pekt på[6] at i Sydslesvig hadde man gjennom et helt århundre det sjeldne tilfelle at språk og sinnelag ikke dekket hverandre. Selv om man snakket tysk ute, var dansk språket hjemme. Også i Holstein følte mange seg knyttet til det danske kongehus og var tilhengere av den danske helstatstanke. Så sent som i 1848 reiste flensborgske borgere en minnestein over danske som falt i slaget ved Bov – med tysk innskrift.
Da kong Fredrik VII uventet døde på Lyksborg slott i november 1863 kom ”Flensburger Zeitung” ut med sørgerand og en hyllest til kongen. Bønder fra Angeln bar kisten fra Lyksborg slott til Flensborgs bygrense, hvor byens borgere overtok og brakte den avdøde kongen gjennom blomsterstrødde gater til havnen og dampskipet ”Slesvig”. Det var slutten på en tid som med Frederik VII ble båret i graven.
Striden om hertugdømmene ble intens da Christian IX kom på tronen. Preusserne med støtte av Østerrike hadde lenge motsatt seg dansk overhøyhet over hertugdømmene, og mente at den rette hersker var hertugen av Augustenborg[7]. Den danske ”novemberforfatningen” ”innlemmet” hertugdømmet Slesvig i kongeriket. Men dette var et brudd på fredstraktaten fra London, hvor Danmark var blitt tvunget av stormaktene til å respektere hertugdømmene og ikke gjøre forskjell på dem.
Den preussiske regjering med ”jernkansleren” Bismarck i spissen ønsket krig mot Danmark – for å komme over en innenrikspolitisk krise, men også for å sikre bedre Østersjøhavner, og særlig Kiel.
Den 31.januar 1864 rykket de allierte, Preussen og Østerrike, over Eideren.
Forsvaret av Danevirke bygget på at våt-områdene var ufremkommelige, men denne krigen ble ført om vinteren og den danske hærledelsen fant det nytteløst å forsvare de gamle vollene. Danskene trakk seg derfor nordover til Dybbøl, til stor bestyrtelse for regjeringen i København.
Dybbøl banker (Düppel)
ved Sønderborg har en særlig klang i dansk historie og en må nesten være dansk for å forstå den symbolske betydningen.. I 1862-63 hadde danske ingeniørsoldater bygget 10 jordskanser på Dybbøl, men for å spare penger ble de opprinnelige planer forenklet og det kostet mange liv senere.
De gamle jordvollene og skansene fra 1864 står der ennå. Her holdt de danske styrker det tyske og østerrikske stormløpet tilbake i 10 uker, før de måtte rømme og hele Sønderjylland gikk tapt. Men ånden fra Dybbøl levde videre og danskene reiste seg igjen under samlingsmerket: ”Hva utad tabtes, skal indad vindes”. Det førte bl.a. til en storstilt oppdyrking av hedene i Jylland.
Danskene hadde knapt 10.000 mann, mens tyskerne angrep med 37.000 og et mer moderne artilleri og bakladergeværer..
Den 28.mars forsøkte preusserne en storm på stillingene, men lyktes ikke, takket være et samspill mellom den danske hær og flåte. Panserskipet ”Rolf Krake” lå ute i sundet og skjøt mot de tyske stillinger
På tysk side var det frykt for at danskene skulle gjøre som ved Danevirke og trekke seg tilbake før et avgjørende slag. Dette var faktisk foreslått av den danske hærledelsen, men ble aldri gjennomført.
Preusserne plasserte sitt artilleri på Broager og startet 7.april et avgjørende bombardement av jordvollene på Dybbøl. Og den 18.april ble Dybbøl stormet. Takket være et motstøt fra en dansk brigade opp til Dybbøl mølle, kunne mesteparten av den danske hær trekke seg tilbake til Als.
”Hier ruhen 209 tapfere Daenen“ står det på en gravstein. Det er mange slike graver rundt om på slagmarken. Stormen på Dybbøl denne dagen kostet preusserne anslagsvis 1.200 falne og sårede. Danskene mistet ca 1.650 falne og sårede.
Den berømte hvite mølle – ”Tvende Gange skudt i Grus, atter rejst som Møllehus” – hever sine hvite vinger mot himmelsyn. Når en står i Kongeskansen, ser en Broager og kirken med det særpregede dobbelttårnet i det fjerne. Der borte var preussernes kanoner..
Etter 1852 hadde danskene latt forsvaret forfalle og politikken som ble ført i hertugdømmene var lite forutseende. Det ble heller ikke lagt vekt på det nye transportmidlet – jernbanen – som begynte å komme i 1850-årene og som var viktig for hurtig fremføring av tropper. Forsvarsstillingene ved Danevirke og Dybbøl ble bare delvis forbedret, for å spare penger. Onde tunger har påstått at danskene unnlot å skaffe den nye geværtypen, av frykt for at soldatene ville ødsle med ammunisjonen.
Det oppstod senere en legende om at nederlaget skyldtes at danskene ikke hadde moderne bakladergeværer. Det hadde ikke østerrikerne heller, og det er grunn til å mene at geværtypen var uten betydning for utfallet[8]. De store makter Preussen og Østerrike hadde langt større ressurser å sette inn.
Danmark ventet hjelp fra Norge og Sverige – dette var under skandinavismens tid da det ble holdt folkemøter med store ord om å hjelpe hverandre hvis et broderfolk kom i nød. Men danskene ventet forgjeves. Riktignok lovet svenskekongen å støtte Danmark med en hær på 20.000 mann og det norske Stortinget vedtok ekstrabevilgninger til en norsk støttehær. Både norske og svenske styrker ble holdt i beredskap, men kom aldri til Danmark. Norge var seg selv nok.
Midt under konflikten vedtok Fet herredsstyre å sende brev til Stortinget med oppfordring om å holde Norge utenfor. Brevet vakte oppsikt både i Norge og Danmark. Danskene brukte lenge Ola Fet som synonym for Ola Nordmann.
Det var i denne tiden at Henrik Ibsen skrev det harmfulle diktet ”En broder
i nød”.
Hans Heiberg skriver i sitt Ibsen-portrett ”…født til kunstner”[9]:
”Den eneste hjelpen
Danmark fikk, var mange smukke talemåter og en beskjeden skare norske og
svenske frivillige, så fåtallig at den ikke hadde den aller ringeste
innflytelse på det militære resultat. Med Dybbøls fall hadde tyskerne tatt den
siste skanse av betydning og kunne diktere fredsbetingelsene: avståelsen av Holstein, og også av
Slesvig, som på det tidspunktet var et område med tysk mindretall og dansk
flertall.
Ibsens
bitterhet var uten grenser. Den ble ikke mindre da han i slutten av april over
Lứbeck kom til Berlin, der de
tyske tropper holdt sitt triumfinntog, som han fikk overvære. I et brev
til Bjørnson fra Roma skriver han, etter at han har vært full av sorger og
bekymringer:
”Jeg har angret at jeg satte mig
til at udløse al den Bitterhed for Dig, i stedet for at give Dig lyse
Skildringer af al den Herligherd, som du har sat mig i stand til at løftes og
forædles ved her nede. Men de sørgelige Tanker paa Forholdene hjemme kan jeg
ikke løsrive mig fra og har ikke kunnet det under hele min Rejse. Var jeg
blevet længere i Berlin, hvor jeg saa Indtoget i April og saa Pøblen vælte sig
mellem Trofæerne fra Dybbøl, saa dem ride på Lavetterne og spytte i Kanonerne
– i de samme Kanoner der ingen Hjælp havde faaet og som dog havde skudt
fra sig saalenge til de var sprungne – da ved jeg ikke hvor meget jeg
havde beholdt af min Forstand…””
Hertugen av Augustenborg lot seg proklamere som Friedrich
der Achte, men ble skjøvet til side av Bismarch som innlemmet de tidligere hertugdømmer
i Preussen. Grensen ble skjøvet helt nord til Kongeåen. Det hevdes at
befolkningen i Schleswig-Holstein ikke var særlig begeistret over å bli preussere.
”Nordens Grænsepæl rykkes atter frem mod syd”
Etter første verdenskrig ble mange grenser flyttet. Ved en folkeavstemning i 1920 ble Nordslesvig (sone I) innlemmet i Danmark. Men den søndre del med byene Flensborg og Slesvig forble tysk.
På gjenforeningsdagen 10.juli 1920 red kong Christian X på en hvit hest over den tidligere grensen.. Det var reist en æresport på en bro over Kongeåen med en inskripsjon som var hentet fra et dikt av Thor Lange som vel 20 år tidligere hadde fått reist et minnesmerke over Magnus den gode, med følgende vers på baksiden:
Magnus tvende rigers pryd
under
Gud din kongesjæl
at
se Nordens grænsepæl
atter rykket frem mod syd.
På steinen er hogget inn en scene fra slaget på Lyrskov hede med kong Magnus den Gode, laget av billedhoggeren Niels Skovgård.. Thor Lange hadde tenkt at steinen skulle plasseres på selve slagstedet, men det forbød de preussiske myndigheter. Derfor ble den reist på dansk grunn lenger nord, ved Skibelund Krat tett ved den daværende grensen. Minnesmerket var tenkt som et nordisk symbol på samhold og kraft..
”Mindernes Land”
Etter 1864 opplevde danskene i Sydslesvig den økte nasjonale brytningen mellom dansk og tysk og prøvde på ulike måter å styrke sin kultur og identitet. Avisen Flensborg Avis ble stiftet i 1869. Tross store vansker og arrestasjon av redaksjonsmedlemmer kom avisen ut under hele siste krig.
Den tradisjonsbundne befolkning – med en til dels
tysktalende danskhet - var på vikende front. På den gamle kirkegård i Flensborg skal det stå en
gravstein, med denne vemodige innskriften: ”Han var trofast, da mange faldt
fra”.
Fortsatt var det en dansksinnet kjerne og ved folkeavstemningen i 1920 ble avgitt 12.725 danske stemmer i Mellomslesvig. Men det var ikke nok. Sydslesvigerne følte nok også etter 1920 at nord for grensen, i Danmark, var Sydslesvig for mange blott et ”mindernes land”.
Noen politisk kamp var ikke mulig etter at ”nyordningen” kom med nazistene i 1933. Etter mars dette året deltok ikke det danske mindretallet i noe valg før etter krigen.
Flensburg i 1945 og slutten på krigen
På slutten av krigen kom Schleswig-Holstein på ny i rampelyset.
Grossadmiral Dønitz holdt til i ”marineland” i Schleswig-Holstein og hadde kvarter i Pløn ved Eutin, men da de britiske troppene nærmet seg, trakk han nordover til Flensburg/Műrwik.
Hitlers rustningsminister Albert Speer gir i sine erindringer (Oslo 1971) et øyeblikksbilde:
Brennende
tankvogner, biler som var blitt skutt i brann for noen minutter siden, lå ved
veikanten,,og over oss fløy engelske jagerfly, da jeg kjørte tilbake til Eutin.
I Schleswig var det
større
trafikk, en broget blanding av militære og sivile kjøretøyer, menneskekolonner
til fots, dels soldater, dels sivile….
Situasjonen var desperat for de tyske styrkene. Wilhelm
Sager forteller i ”Heere zwischen den Meeren” at i fortvilelse var det
planlagt å utvide Danevirke med pansergraver ”for å redde det som ikke
lenger kunne reddes”
Krigskorrespondenten Alan Moorehead har i sin bok Eclipse”, utgitt på norsk i 1946, skildret siste akt i dramaet. Han skriver bl.a.:
”Den 1.mai 1945 skyndte Dønitz
seg til Hamburg og kringkastet nyheten om Hitlers død og sin egen overtakelse
av makten. For å opprettholde en slags disiplin i disse siste timene, tilføyde
han en appell til tyskerne om å fortsette motstanden.
Men det var ikke mulig å øve noen kontroll. Kommanderende generaler overgav seg på egen hånd langs hele den amerikanske front…”
Grossadmiral Doenitz sendte 2.mai en utsending til feltmarskalk Montgomery med tilbud om overgivelse. Tyskerne ville overgi til britene de tyske armeer som trakk seg tilbake for russerne mellom Rostock og Berlin. De ville heller overgi seg til britene enn til russerne. Montgomery nektet en slik løsning og mente at alle tyske styrker på britenes vestlige og nordlige flanke straks burde overgi seg betingelsesløst. De tyske utsendingene med admiral von Friedeburg i spissen kvidde seg for en slik løsning som de ikke hadde fullmakt til.
Montgomery skriver i sine memoarer at han brettet ut et kart som viste den aktuelle kampsituasjonen – de tyske utsendingene hadde ingen anelse om hvor ille det stod til og de ble ”very upset”. De ble sendt tilbake til Flensburg med bil - eskortert gjennom Hamburg og til de tyske linjene - med beskjed om å vende tilbake neste dag.
Og endelig, den 4.mai 1945 om kvelden, ble det i et telt på Lűneburger hede undertegnet en avtale om at alle tyske styrker i Holland, Nordvesttyskland og Danmark la ned sine våpen. (Men Norge var ikke nevnt.) Selv om våpenstillstanden skulle tre i kraft først kl 08 neste morgen, ble det ikke fyrt et eneste kanonskudd langs den britiske front den kvelden. Den lange krigen mot Tysklandvar over for britene.
Flensborgs korte tid som ”hovedstad”.var slutt, men britene lot grossadmiralen og hans ”regjering” i fred helt til 23.mai da de ble arrestert og senere dømt.
Schleswig-Holstein er på en merkelig måte
knyttet både til begynnelsen og slutten av 2.verdenskrig. Wilhelm Sager forteller i
Heere swischen den Meeren om
den tyske marinens skoleskip Schleswig-Holstein som i august 1939 kom på ”rutinebesøk” til
Danzig. Den 1.september 1939 kl 0447 åpnet skipet ild mot polakkene –
og dermed var krigen i gang. Mer enn 5 år seinere
endte krigen da admiral Dønitz den 8.mai 1945 kunngjorde kapitulasjonen over
kringkastingssenderen i Flensburg. Schleswig-Holstein var
også utgangspunktet for invasjonen av Danmark og Norge – operasjon Weserűbung. Fra flyplassen Uetersen nær Hamburg startet
9.april 1940 mer enn 50 transportmaskiner med fallskjermtropper. Målet var
bl.a. Stavanger. Den 5.mai 1945 kom britene til flyplassen. Den andre flyplassen som var viktig
for ”Weserűbung” var Neuműnster. Herfra startet fly med
”gebirgsjäger” til Oslo og Narvik.
Etter sammenbruddet i 1945
var det mange – både nord og sør for grensen – som kunne tenke seg å flytte grensepelene sørover. Men allerede 9.mai 1945 erklærte den danske regjering at ”Grænsen ligger fast”.
Synspunktet var at det var bedre å ha et dansk mindretall i Tyskland enn at det kom flere tyskere innen Danmarks grenser. Da jeg møtte statsminister Hans Hedtoft i 1949, ga han tydelig uttrykk for at grensespørsmålet ikke lenger var noe politisk tema.
Sydslesvigsk Forening stilte egne kandidater til valgene inntil de britiske besettelsesmyndigheter i 1948 foranlediget at partiet Sydslesvigsk Vælgerforening (SSV) ble opprettet.
Faktisk var et dansk politisk arbeid kommet i gang kort etter 1864 og Flensborg hadde dansk flertall ved valget til den nordtyske riksdag i 1867. Ved de første valg etter 1945 var det klart dansk flertall i bl.a. Flensborg og Slesvig. Det danske stemmetallet toppet seg i ved landdagsvalget i 1947 med ca 99.500. Men etter et definitivt nei til gjenforening med Danmark, gikk tallet tilbake.
Situasjonen ble vesentlig endret ved at flyktninger fra Øst Preussen, Pommern og Danzig bosatte seg i Sør Slesvig. Alt i begynnelsen av 1945 ble flyktninger i stort antall evakuert med skip til Kiel, Neustadt og Flensburg. Også til det besatte Danmark ble det sendt flyktninger, og disse ble etter kapitulasjonen internert og senere sendt til Tyskland.[10]
Innbyggertallet i Slesvig økte i 1945 fra 26.000 til 40.000. Nykommerne fikk stemmerett etter 3 måneder - og lokalvalgene for det danske parti ble en skuffelse i 1949.
Schleswig-Holstein har lovfestet en bestemmelse om beskyttelse av minoritetsrettigheter, og det er unntak for sperregrensen på fem prosent.
Ved det siste valg i 2005 fikk danskenes parti – Sydslesvigs Vælgerforening (SSW) 51.920 stemmer (3,6%) og to representanter i delstatsforsamlingen i Kiel – Landdagen.
SSW kom på vippen mellom de to store partiene, noe som ikke alle var like begeistret for.
Valget i 2005 førte til en koalisjonsregjering mellom CDU og socialdemokratene, med Peter Harry Carstensen fra CDU som Ministerpresident.
SSW er en sterk politisk faktor på kommuneplan i de nordligste kommunene.
Danskene har en rekke egne skoler og de mottar støtte fra forbundsstaten og fra den danske stat..
Og fremdeles blir den danske ”Flensborg Avis” gitt ut (www.Flensborg-avis.de).
Schleswig-Holstein i
dag: Fargene i flagget skal uttrykke
sammenhengen mellom
landsdelene – det slesvigske blå og det hvite og røde fra Holstein. Kiel er
hovedstaden. Innbyggere: ca
2,8 mill. Flateinnhold: 15.763
km2 - litt større enn
Hordaland (15.449 km2)
NTS juni 06
Kilder: Gwyn
Jones: A history of the Vikings.
The Anglo-Danish Viking Projekt 1981 : “Vikingerne I England”
Halvdan Koht: Revolusjonsåret
1848
Poul Nørlund: Trelleborg, 1948
Kampen
om Tønning 1713-1714 og Stenbocks hær i dansk fangenskab 1713-1719,
København/Kristiania
1915.
J.O.Wahl:
Norske regimenter i Holsten og Nordtyskland 1713-15. Norsk Militært Tidsskrift
1908, s 433
Forsvarets
rolle i Norges historie, utgitt av Forsvarets krigshistoriske avdeling 1968.
Edward Krankshaw: Bismarck, utg 1981. s 163 flg
The memoirs of
Field-Marshal Montgomery,1958
Albert Speer: Erindringer, Oslo 1971
Julius
Bogensee: Det danske mindretal I Sydslesvig, København 1942.
O.A.Øverland: Illustreret Norges Historie, 1885.
Fjordane Infanteriregiment nr 10, 1996
Wilhelm Sager: Heere
zwischen den Meeren, Husum 2003