Nordens Grænsepæl mot syd

Den travle reisende haster sørover mot Hamburg og akter lite på skiltene langs vegen - Flensburg, Schleswig, Husum, Rendsburg og mange flere.
Det kunne være grunn til å stoppe litt , for her ved Nordens sørgrense oser det av gammel historie – ofte en slagmark, men også en ferdselsveg for folk i uminnelige tider.

Ved foten av runesteinen

Jylland har en forunderlig fasong der landet ligger mellom to hav slik H.C.Andersen skrev i 1859:

Jylland mellem tvende Have
Som en Runesteen er lagt,
Fortid mæle dine Grave,
Fremtid folder ud din Magt;
Havet af sit fulde Bryst
Synger høit om Jyllands Kyst.

Lengst i sør er avstanden kort mellom Nordsjøen og Østersjøen – om lag 4 mil tvers over et relativt smalt eide. . Landet ligger som i fordums tid, om enn mye er forandret. Der det før var vått og ufremkommelig marskland mot Nordsjøen er det nå mindre væte og mer kulturjord

To eldgamle handelsruter krysset hverandre her - hærvegen nordover til Jylland og handelsruten fra Østersjøen (Østersalt som danene kalte dette havet) tvers over eidet til Friesland og Vesterhavet .
I dette grenselandet var det trafikk og påvirkning både nordover og sørover og det vises igjen i Danmark-Norges historie. Eksempelvis er det mange kjente norske navn som hadde sitt opphav i Slesvig og Holstein og traktene lenger sør.


En maidag i 1951

Det er vaktavløsning ved hovedkasernen i Schleswig. Vaktlaget kommer denne gangen fra 2.bataljon i Husum og vi har skranglet i en to-tonner en tre mils veg. Som vanlig vil det bli to timers vakt og fire timers fri det neste døgnet rundt.
Kasernebygningene ligger godt tilbaketrukket, mens hovedporten og vakthuset ligger nær opp til havnen og det gamle sentrum i byen. Britene har døpt anlegget "Caterham Barracks" – det hører fremtiden til at tyske soldater igjen skal overta og døpe det om til "Kaserne der Freiheit".

Det tar til å kveldes – splittflagget må tas ned - men ennå ser vi godt byen og spiret av den imponerende domkirken. Gatelys er det heller smått med og kanskje er det derfor at staden fremstår som et maleri fra gammel tid. For byen har vært her svært lenge og har en dramatisk historie - en gang Nordens sørligste by.
Det har mange ganger før vært norske soldater i denne byen – og vi tenker at en gang burde vi finne ut mer om denne fortiden. Mangt har skjedd i de traktene hvor vi infanterister marsjerte og svettet og bar tungt. Noen hadde gjort det før oss – og hadde det nok verre. Kanskje kan historien også si litt om hvorfor Brigaden ble plassert nettopp i disse traktene.


Dannewerk kalles det på tysk – det er det gamle Danevirke som skulle verne vikingbyen Heidabu. Der er en voll som i dag ikke virker særlig imponerende, men som har spilt en rolle gjennom historien. For danskene har navnet stadig en nasjonalromantisk klang.

Det berettes i gamle krøniker at høvdingen Ottar fra Hålogaland seilte i fem dager fra kaupangen Skiringssal ( i Vestfold) til Hedeby som lå mellom vendernes, sachsernes og anglernes land og som tilhørte danene.
Han kom til Sønderjylland som i århundrer fremover skulle bli et skjæringspunkt mellom ulike krefter –

Sagaen forteller også om en annen kjent mann, islendingen Gunnar fra Lidarende, som med vikinger herjet i austerveg. Etter å ha vært to år i viking besøkte han danekongen Harald Gormsson i Hedeby og det heter at han fikk den beste mottakelse. Dette var på Håkon jarls tid, før tusenårsskiftet.

Men lenge før jydene og danene gjorde seg gjeldende i området rundt Slesvig, var det et annet folkeslag som bodde her – anglerne - og området mellom Flensburgerfjorden og Slien heter den dag i dag Angeln. Senere flyttet mange av dem ut og gav navnet til det som nå heter England.

Haithabu
Alt fra 730-tallet vokste det fram en handelsby - Hedeby eller Haithabu – like ved den senere staden Slesvig. Det ble Nordens største vikingetidsby, og sammen med Ribe var det Danmarks eldste by. Her ble de første nordiske mynter slått og her var lenge en transitthavn for handelen i Østersjøområdet, inntil Lübeck og Hamburg vokste fram som sentrale handelssteder.

De lærde er usikre på når de første vollene i Danevirke ble påbegynt, men det sies at det skjedde så tidlig som år 837. Gjentatte ganger var det grensekriger med den tyske keiser og i urolige tider ble vollene bygget videre ut.

Handelsplassen Hedeby lå godt plassert innerst i Slien-fjorden, med lett adgang til de baltiske områdene og med kort adkomst over Hollingstedt til Friesland og Vesteuropa og Nordsjøen. Topografien var slik at det ikke trengtes å bygge forsvarsvollene helt over til Nordsjøen. Det rakk å bygge forsvarsverker om lag fem kilometer vestover til en liten elv, Reider Å (Rheider Au), en sideelv til Eider. Marsklandet lengst mot vest var lite fremkommelig iallfall sommerstid, før landet var oppdyrket og drenert. Over det smale eidet ble båter og gods dratt over , og man unngikk den farlige sjøreisen gjennom Kattegatt og langs vestkysten av Jylland .

Vollbyggingen som skulle beskytte ferdselsvegen foregikk over lang tid til ut på 1150-tallet. Det var massive jord- og tømmervoller og var et omfattende arbeid. Og ennå vises spor av byggverket som strakte seg fra Slien og vest til Hollingstedt. "Halvkredsvolden" som ble bygget fra annen halvdel av 900-tallet omfattet et areal på hele 240 dekar.

Senhøstes 974 kom keiser Otto II sørfra med en hær av sachsere og frisere. Det var også med folk fra Holstein ("Holtsetaland" hos Snorre).
I Snorre heter det bl.a.:

"Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der…..
Keiser Otta kom med hæren sin sørfra til Danevirke, men Håkon jarl verget borgveggen (d.e. muren i Danevirke) med sin hær. Danevirke er slik laget at det går to fjorder inn i landet, hver på sin side av landet, men mellom fjordbunnene hadde danene gjort en stor borgmur av stein og torv og trær og gravd et bredt og dypt dike utenfor, men reist kasteller ved borgledene"

Snorres beskrivelse er ikke helt å stole på, for som nevnt strakte ikke Danevirke seg lenger vest enn til en sideelv av Eideren.

Også et annet folkeferd opptrer på denne arenaen – venderne som var av slavisk opphav og som holdt til langs Østersjøkysten fra Sønderjylland til elven Vistula. I Olav Trygvessons saga hører vi at Olav var tre vintre i Vendland og giftet seg med datteren til kong Burislav, og var i dette riket helt til konen hans ble syk og døde . I gamle sagn berettes om vikingenes storslåtte borganlegg Jomsborg i Vendland ved byen Jumne (antakelig Wollin nær Stettin). Og i Snorre finnes dramatiske beretninger om jomsvikingene.


Kong Magnus den Gode

Rundt 1000-tallet var det et slavisk press vestover på de nordtyske slettene og det truet Jylland. Trusselen var stor også for sachserne, og kong Magnus Olavsson den Gode og hans svoger Ordulf slo seg sammen mot den felles fiende. Blant nordmennene var det dem som foretrakk å la danene selv ordne opp ved sin sørgrense, men kong Magnus var av en annen mening.

I september1043 samlet kong Magnus en hær fra hele Jylland, etter at han hadde hørt at venderne hadde samlet en stor styrke. Snorre skriver at "Danehøvdingene egget kong Magnus til å fare mot venderhæren og ikke la hedningene velte inn over landet og legge det øde, og det ble avgjort at kongen skulle vende seg med hæren mot sør og gå til Heidaby. Da kong Magnus lå ved Skotborg-å på Lyrskoghede, fikk han melding om venderhæren og det med at den var så stor at ingen kunne telle den……"

Det er misvisende når Snorre plasserer Skotborg å på Lyrskoghede - denne elven ligger langt lengre mot nord, nær Ribe.

Med vanlig besluttsomhet førte Magnus flåten til Hedeby og landsatte sine menn i ryggen på venderhæren som stod lengre nord. Landingen i Hedeby gjorde det mulig for Magnus å slutte seg sammen med Ordulf og hans sachsere.
Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskoghei_i – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.

Venderhæren ble grundig slått og trusselen mot Jylland var over. Snorre gir en livfull skildring av slaget og siterer Arnor jarleskald:

Fram med breie øksen,
Utrett trengte kongen,
Brynjen kastet; sverdlarm
Steg om hordekongen.

Slutten for Hedeby kom i det ellevte århundre. Harald Hardråde brente byen mer eller mindre ned til grunnen i 1066 og det var også et raid fra slaverne. Byen som av danene ble kalt Hedeby – byen på heden - og av sachserne Schleswig – byen ved Schlei - forfalt og ble raskt erstattet av et nytt Slesvig på nordsiden av Sliefjorden der det var bedre tilkomst for dyperegående skip..
Men Danevirke skulle fortsatt spille en rolle.

Historien om Sønderjylland er innviklet og dramatisk. Det var et grenseland mot sachsere, slaver og frisere. Utover i middelalderen var det en ustanselig tautrekking mellom nasjonalistiske krefter om hertugdømmene Slesvig og Holstein. Den historiske sørgrense for Slesvig gikk ved Eider-elven og ble etablert så tidlig som i året 811 i Karl den store tid, og Danevirke markerte Danmarks sørgrense helt til 1864.



I den store nordiske krigen 1700-1721

var Sønderjylland fortsatt et strategisk sted og norske tropper var med. ( Knapt hundre år tidligere, i 1628 under Christian Kvart, var det opprettet en egen norsk hær).

Karl XII av Sverige hadde Fredrik IV av Gottorp som sin allierte., mens på Danmarks side stod August II (konge av Polen og kurfyrste av Sachsen), Tsar Peter av Russland, England-Hannover og Preussen.

Svenskene ble etter hvert drevet ut fra sine nordtyske besittelser. Det var et forvirrende spill hvor også de Gottorpske fyrster var aktivt med.
I 1711 hadde de allierte makter Danmark-Norge, Russland og Sachsen funnet tiden inne til å overta Sveriges tyske provinser, mens kong Karl XII befant seg i Tyrkia. Svenskene overførte 10.000 mann under general Stenbock til Nordtyskland og tilføyet den danske hær et grundig nederlag i Mecklenburg. Men i stedet for å utnytte seiren og forsøke å slå russerne og sachserne enkeltvis, trakk Stenbock hæren opp i Holstein. Etter en uheldig kamp ved Friedrichstadt – hvor han stod overfor en samlet russisk-sachsisk-dansk styrke, søkte svenskene tilflukt i den gottorpske festningsbyen Tønning – ved Ejderens munning få kilometer sør for Husum. Det endte med at den svenske hærstyrken – den siste mobile svenske styrken på kontinentet - kapitulerte og gikk i dansk fangenskap.

Men fortsatt var det gottorpske styrker i Tønning og avsperringen av festningsbyen fortsatte både til lands og til sjøs.

Det Norske Hvervede regiment under brigader Cicignon og det 2. Trondhjemske Nationale regiment under brigader Budde fikk ordre om å marsjere sørover. Da disse to norske regimenter i mars måned kom til Husum, fikk de straks ordre om å slutte seg til det danske korps som stod foran Tønning.
Tre veger som førte til Tønning ble avsperret og alle andre veger ble ødelagt. Ved Harblek stod brigader Cicignon med bl.a. Norske Hvervede Regiment, og ved Kotzenbüll brigader Budde med trønderne.

En tredje norsk avdeling – ni kompanier av det Bergenhusiske regiment - ble i februar 1713 sendt sørover, men før de nådde fram ble de beordret til København for å forsterke garnisonen der. Dels ble mannskapene fordelt som marineinfanteri om bord i admiral Sehesteds flåte og tok del i erobringen av Rügen. og Stralsund i 1715.

På denne tiden stod 5000 mann av den norske hæren i Danmark.
Tilstanden ved de norske regimentene var alt annet enn god. Det trengtes penger til lønning av folkene og alt måtte kjøpes kontant. Munderingene var to år gamle og aldeles utslitt etter lange marsjer og streng tjeneste. Da regimentenes hester og vogner var blitt tilbake i Norge, hadde man intet tren og det var knapt med våpen, telt og ammunisjon. Heldigst stilt var det Bergenhusiske regiment som man ikke ville la gå barbeint og fillet under garnisonstjenesten i København, og som derfor fikk utlevert både sko og klær fra de danske beholdninger.

Erobringen av Tønning var ikke blant de store militære bragder – selv om felttoget er markert på regimentsfanene for både IR11 og IR 12 - og ble egentlig avgjort av et intenst politisk spill. I det samme året besteg kong Fredrik Wilhelm I tronen i Preussen og dette landet skulle etter hvert spille en betydelig rolle. I Tyskland begynte de første svake tegn på en våknende nasjonalitetsfølelse å vise seg. "Talemaaden "Tyskland for Tyskerne" hørtes vel ikke endnu; men mange begyndte at føle det som en Skam, at store Dele av Tyskland var i fremmed Besiddelse", heter det i en beskrivelse utgitt i 1915.

Innesperringen av Tønning foregikk sommeren 1713 uten de store fiendtligheter. Festningens kanoner lot høre fra seg noen ganger og forpostene kom av og til i kamp når de danske kom vollene for nær. Det skjedde særlig under høybergingen som begge parter var interessert i. Utover høsten og vinteren ble forholdene for soldatene på begge sider verre og de led mye vondt i det fuktige marsklandet . Selv om våpnene hvilte, herjet sult og sykdommer.

Etter kapitulasjonen i februar 1714 ble vollene og murverkene fjernet. Danskene ville ikke bruke penger på en garnisonsby som var uten betydning for Danmarks forsvar.



Bare tre av fire vendte tilbake

Under den preussiske syvårskrigen 1756-63 var mesteparten av Europa innblandet. Danmark-Norge ønsket å holde seg utenfor maktkampen, men nøytraliteten måtte verges. Enevoldskongen Fredrik V bestemte at norske styrker skulle ta del i nøytralitetsvernet ved sørgrensen og de første norske avdelinger ble sendt til Holstein i 1758. I alt 12.000 mann ble sendt nedover.

Det var en sørgelig redusert styrke som omsider kom hjem til Norge våren og sommeren 1763. Om lag 3.000 befal og soldater – fjerdeparten av hele styrken – var død av sykdom og vanrøkt på ymse vis.



I året 1848 oppstod det igjen strid om hertugdømmene som i over 400 år hadde vært knyttet til Danmark. Det var et arrangement som hadde overlevet endringene i Europa som ble gjennomført av Wiener-kongressen. Holstein med sin overveiende tyske befolkning hadde vært en del av Det hellige romerske riket og var nå representert i det tyske forbundet, mens Schleswig med hovedsakelig dansk befolkning i nord og et tysk element i den søndre del, ikke var med i forbundet. Nasjonalismen vokste over hele Europa og holsteinernes sak ble et følelsesladet spørsmål for tyskerne.

Halvdan Koht skriver i "Revolusjonsåret 1848" bl.a.:

"I de samme dagene var det at holstenerne samlet seg om sine forfatningskrav. Om Holsten stod under den danske kongen, så var det et tysk hertugdømme, ein av dei tyske forbundsstatene, og reisningen i Holsten var et ledd i den almene tyske reisinga. Den hadde jo også en nasjonal tanke i seg, og holstenerne ville være med i et nasjonal-samlet Tyskland. Men de ville ikke bare ha ei fri forfatning for seg sjøl; de ville ha Slesvig med i den. Unektelig hadde Slesvig og Holsten på mange måter vært sambundne i de gangne tidene, og en stor del av Slesvig hadde etter hvert fått tysk folkesetning. Men Slesvig var likevel et dansk hertugdømme, og en annen del av det var utvilsomt heilt dansk."


Holstenerne forkynte selvstendighet for Slesvig-Holstein og oppnevne en provisorisk regjering i Kiel. Dette innebar krig og 23.mars 1848 rykket danske tropper inn i Slesvig. Vel en måned seinere rykket preussiske tropper inn i Holstein. Begge parter i striden hevdet at de kjempet for en nasjonal sak.

Den første store trefning i krigen skjedde i den vestlige utkanten av Schleswig by.
Holstenske tropper ble slått av den danske hæren og måtte dra seg tilbake til Holstein. "Danskene var fylt av nasjonal brennhug", skriver Koht, og dagen etter slaget utkom i København en sang som skulle bli mektig populær: "Den tapre Landsoldat":

Den gang jeg drog af sted
Min pige ville med,
ja, min pige ville med.
Det kan du ej, min ven,
Jeg går i krigen hen,

Og hvis jeg ikke falder, kommer jeg nok hjem igjen.
Ja, var der ingen fare, så blev jeg her hos dig,
Men alle Danmarks piger, de stoler nu på mig.
Og derfor vil jeg slås som tapper landsoldat.
Hurra, hurra, hurra.

Knappe måneden senere gikk preusserne til angrep mot Danevirke og drev den danske hæren tilbake. Krigen gikk dårlig for Danmark, tross noen danske seire. I juli 1849 ble det våpenhvile, og avtalen bestemte at svenske og norske tropper skulle besette Nord-Slesvig under fredsforhandlingene. Omtrent 3000 svensker og 1000 nordmenn ble sendt av sted og hadde kvarter i Slesvig til etter at freden ble sluttet i 1850.
Stormaktene Russland og Storbritannia likte lite at den gode havnen Kiel skulle falle i hendene på Preussen og etter stort politisk press – hvor den russiske tsar truet med krig – ble alt som før. Den provisoriske slesvig-holstenske regjeringen forsvant og ble avløst av et dansk-tysk samstyre.




En broder i nød
Striden om hertugdømmene blusset opp igjen i 1863 da danskekongen Frederik VII døde uten mannlig arving
Det har vært pekt på at i Sydslesvig hadde man gjennom et helt århundre det sjeldne tilfelle at språk og sinnelag ikke dekket hverandre. Selv om man snakket tysk ute, var dansk språket hjemme. Også i Holstein følte mange seg knyttet til det danske kongehus og var politisk tilhengere av den danske helstatstanke.

Så sent som i 1848 reiste flensborgske borgere en minnestein over danske som falt i slaget ved Bov – med tysk innskrift.
Da kong Fredrik VII døde kom "Flensburger Zeitung" ut med sørgerand og en hyllest til kongen. Bønder fra Angel bar kisten fra Lyksborg slott til Flensborgs bygrense, hvor flensborgske borgere overtok og brakte den avdøde kongen gjennom de blomsterstrødde gater til havnen og dampskipet "Slesvig". Det var slutten på en tid som med Frederik VII ble båret i graven.

Striden om hertugdømmene blusset opp etter at Christian IX kom på tronen.
Preusserne med støtte av Østerrike hadde lenge motsatt seg dansk overhøyhet over hertugdømmene, og mente at den rette hersker var hertugen av Augustenborg. Den danske "novemberforfatningen" "innlemmet" hertugdømmet Slesvig i kongeriket. Men dette var et brudd på fredstraktaten fra London, hvor Danmark var blitt tvunget av stormaktene til å respektere hertugdømmene og ikke gjøre forskjell på dem.

"Jernkansleren" Bismarck ville prøve ut sin nye hær og angrep Schleswig i februar 1864
Forsvaret av Danevirke bygget på at våt-områdene var ufremkommelige, men denne krigen ble ført om vinteren og den danske hærledelsen fant det nytteløst å forsvare de gamle vollene. Danskene trakk seg nordover til Dybbøl hvor de hardeste kampene skjedde.

Danskene hadde knapt 10.000 mann, mens preusserne angrep med 37.000 og et mer moderne artilleri. De nye kanonene med riflete løp viste seg overlegne. Den 18.april 1864 ble Dybbøl skanser stormet.

Danskene ventet hjelp fra Norge og Sverige – dette var under skandinavismens storhetstid da det ble holdt folkemøter med store ord om å hjelpe hverandre hvis et broderfolk kom i nød. Men danskene ventet forgjeves på hjelp. Riktignok lovet svenskekongen å støtte Danmark med en hær på 20.000 mann og det norske Stortinget vedtok ekstrabevilgninger til en norsk støttehær. Både norske og svenske styrker ble holdt i beredskap, men kom aldri til Danmark. Norge var seg selv nok.

Midt under konflikten vedtok Fet herredsstyre å sende brev til Stortinget med oppfordring om å holde Norge utenfor konflikten. Brevet vakte oppsikt både i Norge og Danmark, og Ola Fet ble senere av danskene gjerne brukt som synonym for Ola Nordmann.

Noen norske frivillige – over 1000 i tallet – reiste likevel til Danmark.
Det var i denne tiden at Henrik Ibsen skrev det harmfulle diktet "En broder i nød".


Hertugen av Augustenborg hadde latt seg proklamere som Friedrich der Achte, men ble skjøvet til side av Bismarch som innlemmet de tidligere danske hertugdømmer i Preussen.
Grensen ble skjøvet helt nord til Kongeåen og det skulle gå lang tid før den nordlige delen av Slesvig igjen ble forenet med Danmark.


"Nordens Grænsepæl rykkes atter frem mod syd"

Mange grenser ble flyttet på etter første verdenskrig. Etter en folkeavstemning i 1920 gikk Nordslesvig tilbake til Danmark. Men den søndre del med byene Flensborg og hovedstaden Slesvig forble tysk område.

På gjenforeningsdagen var det reist en æresport på en bro over Kongeåen med en inskripsjon som var hentet fra et dikt av Thor Lange som vel 20 år tidligere hadde fått reist et minnesmerke over Magnus den gode, med følgende vers på baksiden:

Magnus tvende rigers pryd
under Gud din kongesjæl
at se Nordens grænsepæl
atter rykket frem mod syd.

På steinen er hugget inn en scene fra slaget på Lyrskov hede med kong Magnus den Gode i spissen, laget av billedhuggeren Niels Skovgård.. Thor Lange hadde tenkt at steinen skulle plasseres på selve slagstedet, men det forbød de preussiske myndigheter. Derfor ble den reist på dansk grunn lenger nord, tett ved den daværende grensen. Minnesmerket var tenkt som et nordisk symbol på sammenhold og kraft – noe som var høyst nødvendig da steinen ble reist.


"Mindernes Land"

Det danske mindretall i Sydslesvig opplevde i lange tider den nasjonale brytningen mellom dansk og tysk og prøvde på ulike måter å styrke sin kultur og identitet.
Den tradisjonsbundne befolkning – med en til dels tysktalende danskhet, var på vikende front.
På den gamle kirkegård i Flensborg skal det stå en gravstein med denne vemodige innskriften:
"Han var trofast, da mange faldt fra".

Men fortsatt levde det danske i sør – det var en dansksinnet kjerne og ved folkeavstemningen i 1920 var det 12.725 danske stemmer som ble avgitt i Mellomslesvig. Det foregikk et omfattende arbeid for å sikre det danske språk og den danske kultur.

Sydslesvigerne følte nok også etter 1920 at nord for grensen, i Danmark, var Sydslesvig for mange blott et "mindernes land".

Noen politisk kamp var det ikke plass for, allerminst etter at "nyordningen" kom med nazistene i 1933. Etter mars dette året deltok ikke det danske mindretallet i noe valg.


Flensburg - den siste Reichshauptstadt

Den 1.mai 1945 ble det kjent at Hitler var død og at storadmiral Dønitz var den nye regjeringssjef. Han holdt til i "marineland" i Schleswig-Holstein og hadde kvarter i Pløn ved Eutin, men da de britiske troppene under Montgomery nærmet seg, trakk han nordover til Flensburg.

Hitlers rustningsminister Albert Speer gir i sine memoarer et øyeblikksbilde:
Brennende tankvogner, biler som var blitt skutt i brann for noen minutter siden, lå ved veikanten,,og over oss fløy engelske jagerfly, da jeg kjørte tilbake til Eutin. I Schleswig var det
større trafikk, en broget blanding av militære og sivile kjøretøyer, menneskekolonner til fots, dels soldater, dels sivile….

Grossadmiral Doenitz – den nye F_hrer" - sendte 2.mai en utsending til feltmarskalk Montgomery med det første tilbudet om overgivelse. Tyskerne ville overgi til britene de tyske armeer som trakk seg tilbake for russerne mellom Rostock og Berlin. De ville heller overgi seg til britene enn til russerne. Montgomery nektet en slik løsning og mente at alle tyske styrker på britenes vestlige og nordlige flanke straks burde overgi seg betingelsesløst. De tyske utsendingene med admiral von Friedeburg i spissen kvidde seg for en slik løsning som de ikke hadde fullmakt til. Montgomery har i sine memoarer fortalt at han brettet ut et kart som viste den aktuelle kampsituasjonen – de tyske utsendingene hadde ingen anelse om hvor ille situasjonen var for dem og de ble "very upset". De ble sendt tilbake til Flensburg med bil - eskortert gjennom Hamburg og til de tyske linjene - med beskjed om å vende tilbake neste dag.

Og endelig, den 4.mai 1945, ble det i et telt på L_neburger hede undertegnet et dokument om at alle tyske styrker i Holland, Nordvesttyskland og Danmark la ned sine våpen.
Dermed endte også Flensborgs korte tid som hovedstad i nazi-Tyskland.



Etter sammenbruddet i 1945

var det mange – både nord og sør for grensen – som kunne tenke seg å flytte grensepelene litt lenger sør. Men allerede 9.mai 1945 erklærte den danske regjering at "Grænsen ligger fast".
Et synspunkt var at det var bedre å ha et dansk mindretall i Tyskland enn at det kom flere tyskere innen Danmarks grenser. Da jeg møtte statsminister Hans Hedtoft i 1949, bekreftet han at grensespørsmålet ikke lenger var noe politisk tema.

Sydslesvigsk Forening stilte egne kandidater til valgene inntil de britiske besettelsesmyndigheter i 1948 foranlediget at partiet Sydslesvigsk Vælgerforening (SSV) ble opprettet.

Faktisk var et dansk politisk arbeid kommet i gang allerede kort etter 1864. Flensborg hadde dansk flertall ved valget til den nordtyske riksdag i 1867. Ved de første valg etter 1945 var det klart dansk flertall i bl.a. Flensborg og Slesvig. Det danske stemmetallet toppet seg i ved landagsvalget i 1947 med ca 99.500. Men etter et definitivt nei til gjenforening med Danmark, gikk tallet tilbake.
Situasjonen ble etter hvert en annen – et stort antall flyktninger fra Øst Preussen og andre steder bosatte seg i Sør Slesvig og lokalvalgene for det danske parti ble en skuffelse i 1949.
Danskenes eget parti – Sydslesvigs Vælgerforening (SSW) hadde i 1999 38.000 stemmer (2,5%) og to representanter i delstatsforsamlingen i Kiel. Som minoritetsparti er SSW unntatt fra sperregrensen på fem prosent. Schleswig-Holstein har lovfestet en bestemmelse om beskyttelse av minoritetsrettigheter, og SSW vil gjerne ha den samme bestemmelsen tatt inn i Forbundsrepublikkens grunnlov.

I 1945/46 ble regjeringen i Schleswig/Holstein flyttet til Kiel, men fortsatt finner man "die Obergerichte" og noen andre institusjoner i Schleswig.

I dag er det ro og gjensidig forståelse mellom det tyske flertallet og det danske mindretallet. Danskene har sine egne skoler og den danske stat betaler om lag 60% av utgiftene.
Og fremdeles blir den danske "Flensborg Avis" gitt ut.


Den norske Tysklandsbrigaden

ble i 1947 først forlagt til Harz , men flyttet i 1948 nordover til Schleswig-Holstein.
Styrkene var forlagt i byene Schleswig, Flensburg, Husum, Itzehoe, Rendsburg og Neumunster, med brigadens hovedkvarter i Schleswig.

Over tid varierte oppsetningen noe. I Brigade 511 hadde avdelingene standkvarter slik:
-
- Schleswig: Brigadekommandoen, Sambandskompaniet, Transportkompaniet, Sanitetskompaniet/Feltsykehus, Brigadeverksted, Feltdepot og militær-polititropp.
- Rendsburg: Infanteribataljon nr 1 og Ingeniørkompaniet
- Husum: Infanteribataljon nr 2
- Flensburg: Feltartilleribataljonen og Luftvernbatteriet
- Holtenau: Oppklaringseskadronen

Brigaden var underlagt Tysklandskommandoen som lå i Rendsburg og som var bindeledd til de britiske styrkene og til overkommandoen hjemme.
Slutten på Norges deltakelse i okkupasjonen ble markert med en stor parade for kronprins Olav på Slesvig flyplass 12.april 1953.

Nils T. Selvik

Kilder: Gwyn Jones: A history of the Vikings.
The Anglo-Danish Viking Projekt 1981 : "Vikingerne I England"
Halvdan Koht: Revolusjonsåret 1848
Poul Nørlund: Trelleborg, 1948
Kampen om Tønning 1713-1714 og Stenbocks hær i dansk fangenskab 1713-1719,
København/Kristiania 1915.
J.O.Wahl: Norske regimenter i Holsten og Nordtyskland 1713-15. Norsk Militært Tidsskrift 1908, s 433 flg.
Forsvarets rolle i Norges historie, utgitt av Forsvarets krigshistoriske avdeling 1968.
Edward Krankshaw: Bismarck, utg 1981. s 163 flg
The memoirs of Field-Marshal Montgomery,1958
Albert Speer: Erindringer, Oslo 1971
Julius Bogensee: Det danske mindretal I Sydslesvig, København 1942.
O.A.Øverland: Illustreret Norges Historie, 1885.