Brigade 492

Brigadesjef denne gangen var generalinspektøren for Infanteriet, oberst Lauriz Guttorm Bryhn. Han hadde under krigen tjenestegjort i de norske polititropper i Sverige, og var som oberstløytnant sjef for Gruppe 1 som med ca 4000 mann rykket inn i Narvik i maidagene i 1945. Bryhn ble i 1952 utnevnt til generalmajor og sjef for Distriktskommando Trøndelag. Senere overtok han først som sjef for Distriktskommando Oppland, deretter - da denne og Distriktskommando Viken ble slått sammen i 1957 - ble han den første sjef for den nye Distriktskommando Østlandet, en stilling han innehadde til sin avgang i 1958


Innrykk og transport til Tyskland

Med innrykk til rekruttskolene 2 mai 1949, fikk Brig 492 igjen knappe 4 måneders rekruttskole og forberedelser i Norge før avreisen til Tyskland.
Stabssjef i Brig 492 var major Carl Ruge, som senere - som oberst - først ble sjef for Hærens stab, deretter for Sikkerhetsstaben i Forsvarets overkommando. Brigadestaben ble samlet på Heistadmoen 20 juli 1949. HOKs direktiv for utdanningen forutsatte også denne gangen at 6 døgn skulle nyttes etter brigadesjefens nærmere bestemmelser. Etter et besøk ved avdelingene, fikk imidlertid oberst Bryhn et bestemt inntrykk av at avdelingene pa grunn av kort øvingstid, ikke hadde nådd nivaet for alminnelig rekruttutdanning "som må betraktes som et minimum før avdelingene sendes til Tyskland i okkupasjonsoppdrag". Det ble derfor satt alt inn på å komme lengst mulig med utdanningen, og de 6 døgnene ble stilt til disposisjon for avdelingene. Tiden skulle nyttes til det som var vanskelig å nå i de oppsatte programmer, ekstra trening i sluttet orden og enkeltmanns- og avdelingsutdanning for øvrig. Vakttjenesten skulle prioriteres med spesiell vekt på denne tjeneste om natten. Det het at man måtte sikre seg årvåkne og handlekraftige vakter, og at kontrollen med inn-og utpassering av personell og kjøretøyer måtte tas alvorlig. I det hele tatt skulle man ta sikte pa å "presentere" seg som "virkelige soldater selv om tjenestetiden var altfor kort". (Roscher Nielsens rapport av 2 mars 1949 hadde tydeligvis slått igjennom.)

Frempartiet til sanitetskompaniet/Brig 492 i Flensburg. Foto: J A Syversen

Allerede før avreisen til Tyskland, ble det fra britenes side rettet en henvendelse til TK om noen av brigadens avdelinger kunne delta i en britisk feltmanøver i begynnelsen av oktober 1949. Dette var meget tidlig i utdanningen, men brigaden godtok likevel at Bn 2, oppklaringseskadronen og noe sambandspersonell kunne være med på manøveren. Samtidig ble det understreket at avdelingene ville ha 2 måneders kortere tjenestetid bak seg ved ankomsten til Tyskland, enn tilfellet var med Brig 491.

Avløsningstransportene til Tyskland som foregikk med "Svalbard" i tiden12-25 august 1949, hadde kodeordet "GORM". Før avreisen hadde brigaden som også tidligere brigader, måttet redusere styrken med ca 5 % for ikke å overstige rammen pa 4200 mann.

I et julebrev til Romsdalsposten (gjengitt fra "Tysklandsbrigadane - slik vi hugsar dei.") beskriver soldat Odd Endreseth i ingeniørkompaniet/Brig 492 ankomsten til Tyskland slik:

"På kaia i Flensburg stod våre forgjengere i ingeniørkompaniet/Brig 491 ferdig til å entre skipet og bli med tilbake til Norge. Augustkvelden var mørk, mye mørkere enn vi er vant til, men store lyskastere fra skipet spiller opp over kaien, og 800 mann som den siste pulje i en brigade pa 4000 tramper over landgangen.
Vi stod oppstilt pa kaien da de "gamle" karene marsjerte ombord. Å dømme etter deres uttalelser hadde de ingen betenkeligheter med å sette kursen hjem til Norge. Havneområdet var avsperret og alt foregikk i mønstergyldig orden.---
Etter ca 10 mils kjøring ankom viden sørligste av de byer hvor de norske styrker er forlagt. Neumünster er en by på størrelse som Trondheim, men en får neppe noe inntrykk av størrelsen på grunn av det flate terrenget. Foruten vårt kompani er et brigadeverksted og Tysklandskommandoens stab forlagt her, hver i sine respektive leirer. En leir for engelskmennene finnes også. Vi ankom til vårt bestemmelsessted i 2-tida om natta. Det var bekende mørkt, og vi kunne bare skimte konturene av våre fremtidige boliger, veldige mursteins-kolosser, hver på størrelse som Grand Hotell i standardutførelse strengt geometrisk plassert i forhold til hverandre.
Fortroppen hadde gjort godt arbeid, så det gikk hurtig med fordelingen av rom, og selv om det var sent, fikk vi et godt inntrykk av forholdene vi skulle leve under det neste halve året. Vi ble forlagt 1-4 mann på store lyse rom, sengene var gode, og toppen av luksus var over-og underlaken samt putevar. Den tida vi hadde tilbrakt i Norge, gikk det på tynne halmmadrasser (skrøpelige saker av papirstrie etter tyskerne), skitne ulltepper og køyer, to i høgda, med en bunn av ekte norsk furu. Som regel var vi 16 mann på rommet. Vi skulle således ikke være bortskjemt hva komforten angår, og var nye forlegning ble også et rent himmerike å regne for.
Mellom brigadeskiftet hadde tyskerne rukket å stjele de fleste lyspærer på rom og i korridorer, men det var en eventualitet vi hadde regnet med. Om ikke lenge kunne våre medbrakte Osrampærer kaste nytt lys over tilværelsen. Vi bega oss til spisesalen, og nok en overraskelse. Den tyske betjeningen var i full gang, og det gikk raskt unna med serveringen. En god appetitt hadde vi med. En ypperlig varm aftens satte punktum for en begivenhetsrik dag, og vi kunne fornøyet tørne inn i mellom rene lakener."

Festlig lag i Ingeniørkompaniet i Brig 492


De første planer i Tyskland

Brig 492s plan for tiden i Tyskland frem til 10 oktober, gikk ut på at rekruttutdanningen skulle fortsette i hele 6 uker (enkeltmannsutdanning, personlig fremtreden og opparbeidelse av tekniske ferdigheter). Avdelingsutdanningen skulle drives til og med kompaninivå.

Høsten 1949 kom det et nytt, kompliserende forhold inn i bildet og begrenset øvingsmulighetene i Schleswig-Holstein. I forbindelse med opprettelsen av Den vesttyske forbundsrepublikk, ble nemlig de enkelte garnisoners øvingsomrader redusert til 2-3 kvadratkilometer. For større øvinger som gikk utover disse omradene, måtte det betales erstatning for de skader som oppsto. Behovet for å øve i de store, militære øvingsfeltene ble dermed enda større enn tidligere. Men også her ble det vanskeligere å slippe til etter hvert som styrkeoppbyggingen innen NATO kom i gang for alvor.

I midten av september sendte brigaden ut et direktiv hvor det ble vist til erfaringene fra brigademanøveren "VESTLAND" i foregående brigade, og hvor særlig samarbeidet mellom infanteri og artilleri ble behandlet. Det ble presisert at skulle man ha nytte av støttevåpnene, måtte først fienden lokaliseres. Deretter måtte ildvirkningen mot de fiendtlige områder som var lokalisert, forberedes etter en omhyggelig utarbeidet plan. Kontakten med fienden måtte holdes og det måtte drives oppklaring. Bruk av patruljer var en rutinesak, het det. Som tidligere nevnt sviktet det på disse områdene under «VESTLAND».

Deltakelse i «AGILITY 2»

Den allierte manøver som Bn 2 og oppklaringseskadronen deltok i, foregikk i området Sennelager i tiden 8-14 oktober 1949. Paderborn begrenset manøverområdet i nord mens grensen i syd var en linje over Westheim - Furstenberg - Hegensdorf. Manøveren som hadde navnet "AGILITY 2", var den største som var avholdt i den britiske sone etter annen verdenskrig. Den omfattet mellom 40 000 og 50 000 mann fra 6 nasjoner: Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, USA og Norge, og ble ledet av sjefen for BAOR, generalløytnant Sir Charles Keightley.
Bn 2 var underlagt 6. Infantry Bde tilhørende 2. Infantry Division, mens oppklaringseskadronen var underlagt 10. Hussars. Sjef for Bn 2 var oberstløytnant Johan Krogstie og sjefen for oppklaringseskadronen var major Lars Opedal. Sammen med 7. belgiske selvstendige brigade, utgjorde 2. Infantry Division parti "Redland" i nord, mens parti "Blueland" i sør bl a besto av en infanteribrigade og 3 panserregimenter (bataljoner). Norske observatører var den nye TK-sjefen, generalmajor Arne D Dahl, brigadesjefen, oberst Lauritz Bryhn, og sjefene for Bn i og Bn i Brig 492, oberstløytnantene Erik Andersen og Ole Forseth.
Før selve manøveren startet, ble det 8 oktober avholdt en parade hvor det deltok kontingenter fra alle deltakende land, samt et militærorkester pa 560 mann. Manøveren er omtalt i Aftenposten av avisens velkjente militære medarbeider, Leif Bøhn. Om paraden skrev han (sitat fra Aftenposten):
"En praktfull oktoberdag med solen skinnende fra en skyfri himmel, et musikk-korps som jeg i min beretning anslo til vel 500 mann - viste seg å være 560 mann. En umåtelig slette hvor keiserens ulaner i sin tid gjorde sine attakker. Det var rammen om det hele. Stil, presisjon og britisk sans for vakkert seremoniell preget paraden. Okkupasjonsmaktenes nasjonalsanger var vevd sammen til en melodi, hvor en kort torden av trommehvirvler markerte avsnittene og til slutt et fantastisk tordnende crescendo fra 64 trommer sluttet det hele av med God Save the King. Det gjorde et meget sterkt inntrykk og en britisk major som sto ved siden av meg, med brystet fullt av bånd som fortalte om kamper og strabaser på fronter i flere verdensdeler, snudde seg mot meg med et lite smil da han satte seg ned og sa: "Sant for dyden, her står jeg og tørker øynene! « Fra min plass på første rad på tribunen så det også ut til at vår egen general Dahl fjernet et rusk fra øyekroken, men det er mulig jeg tar feil."

Under manøveren foretok 2. Division innledningsvis en nattlig tilbaketrekning som er beskrevet av Bøhn slik:
"En slik nattlig retrett med en hel divisjon er en umåtelig vanskelig oppgave å gjennomføre. Var 2. bataljon deltok i denne nattlige uttrekning og inntok sin nye forsvarsstilling i skogen Statforst Bodekken hvor den ble liggende i forreste linje sammen med Black Watch og Royal Scots Fusiliers.
Denne stillingen ble angrepet om formiddagen av Worchestershire-regimentet støttet av sterke panserstyrker.

Et infernalsk spetakkel river nesten ørene i stykker på en, jorden dirrer og støvskyene blander seg med røyken fra eksplosjonene og hyller oss i et grått teppe. Fram gjennom det bølgete åkerlandskapet kommer en infanteribølge og stridsvogner. Angrepet går rett mot den skogkanten som skjuler 2nen norske bataljon. Med voldsom kraft går stridsvognangrepet tvers gjennom bataljonen, men stanses så opp og kastes tilbake. Stridsdommerne har hele tiden fulgt intenst med, og nu går noen av dem fram til sjefen for Rhine Army, Sir Charles Keightley, og peker og forteller. Samtalen gjelder en liten treklynge ute i det åpne åkerfeltet. Angrepet er gått forbi den uten å rense opp, og der ligger ennu noen nordmenn som fienden ikke er blitt oppmerksom på. Men det er en overseelse som er blitt skjebnesvanger for angrepet. For i den lille treklyngen fantes en framskutt norsk kommandoplass med forbindelse til artilleriet. Og da angrepet ble satt an av 1, bataljon av Worchestershire-regimentet støttet av store mengder av stridsvogner, koplet forsvaret alt sitt artilleri inn på den telefonlinjen som lå fram til treklyngen. Så da angriperne herjet som verst, satt en nordmann og dirigerte ilden fra 72 kanoner mot angriperne!"

Feltartilleriets målebord. Foto: FMU

Etter å ha fulgt øvingen i flere døgn, skrev Bøhn videre:
"En moderne krig er samband og atter samband. Man kan tenke seg at det ikke er lett å få til å virke knirkefritt når fem nasjoner skal samarbeide. Oberst Ferguson - den berømte kriger fra Burma som slet ut tretten monokler i det felttoget - var sjef for Black Watch og således meget nær til nordmennene i de fleste situasjoner. Han roste de norske sambandsmenn meget sterkt og sa at de ga meget gode meldinger og holdt seg kjølige under hele kampen. - - -
Det største positive inntrykk er den norske soldatens vilje til å yte sitt beste. Men det er ofte hemmet av at hans forståelse av det som skjer, er sterkt begrenset. Han vet ofte ikke hvorledes hans eget kompani er gruppert, enn si bataljonen og den oppgave den har fått. Hvis han bare visste og forsto oppgaven, ville hans chanser til å klare seg være langt større. Det skorter merkelig nok også på hans evne til å innrette seg i felt og finne den hvilen som er nødvendig. Han tar det altfor "feltmessig" og skaffer seg ingen komfort - og blir fort utslitt av den grunn. - - -
Summen av svakhetene i detaljene gir som resultat ofte et inntrykk av noe "løst" over de norske avdelinger. Og det skulle være så at våre gutter etter tilsvarende øvelse som andre avdelinger som viser seg på kontinentet, heller burde ligge foran enn etter dem. For menneskemateriellet er godt. De norske guttene er større og vel sterkere fysisk sett enn noen av sine kolleger. Et instruksjonsbefal av høy kvalitet som forstår å tenne gnisten hos dem, kan drive dem langt frem."

Merknadene fra den garvede militærreporteren er godt i samsvar med øvrige inntrykk og uttalelser om norske avdelinger - ikke bare i Tyskland, men også senere, nemlig at det under større manøvrer ofte manglet informasjon ned gjennom rekkene, og at detaljene ikke var godt nok terpet og innøvd som følge av for kort tjenestetid og mangelen på rutinert befal.


Bn 3 flytter til Schleswig

Som tidligere nevnt hadde britene gått med på at Det danske kommando skulle få overta garnisonen i Itzehoe etter Bn 3, som mot nordmennenes ønske ble anvist plass i Schleswig garnison. Etter at generalmajor Dahls forsøk pa å utsette flyttingen til kontingentskiftet i februar 1950 hadde mislykkes, foregikk overføringen av Bn i slutten av oktober -begynnelsen av november måned 1949. Under ledelse av bataljonens nestkommanderende reiste et fremparti på tilsammen 60 mann i 2 puljer til Schleswig, henholdsvis den 18 og 21 oktober, for å forberede mottakelsen av resten av bataljonen. Denne tok imidlertid 31 oktober omveien om Soltau for å gjennomføre feltmessig trening, før den inntok Caterham Barracks i Schleswig 11 november. Den i november ankom et dansk fremparti til Itzehoe for å starte overtakelsen av kasernene etter Bn 3, og 1 februar 1950 ble garnisonen formelt overtatt av sjefen for 19. danske infanteribataljon, oberstløytnant Axel F J Storch.


Glimt fra utdanningen

Opplæringen ved Brig 492 fortsatte i samme spor som for de tidligere brigader, herunder med stor aktivitet pa Putlos og forberedelser til brigademanøveren. Utover høsten 1949 foregikk det ved britisk hjelp en omfattende skolering av brigadens befal. 5-9 og 12-16 september avholdt således 5th LHQs (det britiske liason-team ved brigadestaben) 2 instruktørkurser (troppsjefer), og 13 september ble det gjennomført et kurs i "battle procedure" for 62 befal.

26-27 november gjennomførte Hamburg District et krigspill benevnt "BATTLEAXE". Her behandlet man samvirket mellom de forskjellige vapenarter i en britisk divisjon i angrep over vassdrag. 8 norske offiserer deltok. I tillegg arrangerte BAOR over en dag et kurs med navnet "ABATE" hvor tilbaketrekning over- og forsvar av vassdrag på bred front ble behandlet. Her deltok stabssjefen, major Carl Ruge, og sjefen for Bn 1, oberstløytnant Erik Andersen.

I slutten av oktober/begynnelsen av november, disponerte brigaden Putlos i 12 dager. Instruktørstaben ble ledet av stabssjefen ved TK, oberstløytnant Jon Høiland. Virksomheten var i hovedtrekkene lagt opp som i de to foregående brigadene, og var ifølge Brig 492 den viktigste delen av utdanningen i Tyskland. Etter brigadens mening burde bataljonene hatt 3 uker i feltet. For å vise hva denne meget omfattende øvingsvirksomheten besto av, gjengis følgende oversikt:

1. dag. Orientering. Ett kompani på skytebanen. Tropp i flanke- og frontalangrep med
løsammunisjon

2. " Tropp i flankeangrep med skarp ammunisjon

3. " Tropp i frontalangrep

4. " Kompani i forsvar med støttevåpen

5. " Kompani i flankeangrep

6. " Til bataljonens disposisjon (evt brigaden)

7. " Bataljonen som fremtrygd, kontakt, utvikling til strid og angrep

8. " Bataljonen i forsvar

9. " Bataljonen som utpost, tilbaketrekning

10. " Bataljonen i avløsning i fremste linje med skarp ammunisjon

11. " Bataljonen i forsvar med skarp ammunisjon støttet av artilleri

12. " Bataljonen i angrep med skarp ammunisjon støttet av artilleri.

    Motorsykkeltrening i Duvenstedtområdet ved Rendsburg. Sanitetskompaniet/Brig 492.
    Foto: J A Syversen

    I dagene 1-10 november ble det dessuten avholdt en enkel brigademanøver (uten motstander) i Soltau-området. I den etterfølgende rapport fremgikk det at patruljetjeneste nesten ikke kunne ha vært øvd ved avdelingene, og at dette uten sammenligning var den svakeste av alle disipliner. Bataljons- og kompanisjefene glemte dessuten artilleristøtten. Dette altså til tross for brigadens tidligere vektlegging av disse disipliner. Konsolidering og nedgraving ble heller ikke godt nok utført. Trafikkdisiplinen var blitt bedre, men det skortet på poster, og det var vanskelig å få personellet ut av veien ved stans. Landeveistransportene gikk likevel tålig bra, men under tilbaketransporten til garnisonene hadde flere kjøretøyer med befal brutt ut av kolonnene gjennom Hamburg! Dette var neppe ut fra ordrer fra overordnede.

    29 november til 16 desember gjennomførte ellers infanteribataljonene, oppklaringseskadronen og ingeniørkompaniet oversettingsøvinger over Eideren sørvest for Rendsburg, med ett kompani pr dag. 15-20 desember foregikk det igjen skarpskyting på Putlos.


    Brigaden får klager

    Det var ikke bare dårlig kolonnedisiplin hos enkelte befal som dukket opp i kjølvannet av brigadens landeveistransporter. Fra de tyske kanalmyndigheter kom det klager på norsk militærpoliti som hadde forlangt at broen ved Rendsburg skulle holdes åpen til brigadens bilkolonner hadde kommet over. Dette hadde hindret båttrafikken på kanalen for 4 østgående skip i 50 minutter og 4 vestgående skip i hele 2 timer. Etter bestemmelsene var det båttrafikken som hadde prioritet, og saken ble ansett som meget alvorlig. Etter foretatt etterforskning måtte brigaden bare beklage det inntrufne. Til tyskernes påstand om at det ikke var første gangen nordmennene sperret kanalen, måtte brigaden innrømme at det siden Harzperioden hadde vært fire tilfeller av tilsvarende hendelser. (Se også kapitlet: Jurisdiksjon. Moral og disiplin. Militærpoliti.) Det senere gode samarbeidet med de tyske kanalmyndigheter som TK etablerte i forbindelse med forsvarsplanleggingen i Schleswig-Holstein, tyder heldigvis ikke på at konflikten ble altfor dyptgående.

    Drehbrücke i Rendsburg, 1951. Foto: Fra «Kald Krig»

    Også fra andre steder ble det fremført klager på brigaden. Leirkommandanten på Putlos, den britiske kaptein I J Blakely, rapporterte således 23 desember bl a følgende:
    "I have to report the disorderly behaviour of the Norwegian Troops that occupied certain Barrack Blocks at the Army Training Area Putlos 15-20 Des 1949. The wilfull damage caused by these troops were worse than any I have seen during the past year as Commandant here.
    Breakage, losses etc caused by Norwegian Bdes are normally greater than those of other Allied Forces, - - -"

    Ikke akkurat noen rosverdig attest! Brigadesjefen beklaget da også forholdet og ba om nærmere detaljer. Hans avdelinger ville ikke komme tilbake til Putlos mer, men han ville forelegge kapteinens forslag om etablering av en egen norsk kvartermestergruppe under nordmennenes opphold der, for neste brigade. Dessuten kunne han fortelle at BAOR normalt ikke belastet nordmennene med skadeerstatning unntatt nar disse var unormalt store, og bare hvis materialene til reparasjonene ikke var av tysk opprinnelse. Dette innebar at skadene normalt ble belastet okkupasjonskontoen og betalt av tyskerne! Med andre ord nok et eksempel på britisk velvilje overfor nordmennene.

    Nyttårsfeiring i artilleriregimentets offisersmesse i Flensburg 1949-1950. Foto: A Aarum

    I februar måtte brigaden også be infanteribataljonene, artilleriregimentet, transportkompaniet og brigadens stabskompani om å forklare de store tapene av kvartermateriell etter oppholdet i Reinsehlen Training Camp på Luneburger Heide i november 1949.

    Disse og andre eksempler - lignende forhold forekom også i de andre brigadene i større eller mindre grad - viste dessverre at det kunne skorte bade på disiplin og ansvarsfølelse når det gjaldt behandlingen av militært materiell og utstyr i de norske avdelingene. Mangelen på velutdannet, profesjonelt administrasjons- og regnskapspersonell, må - som både Hansteen og Roscher Nielsen tidligere hadde gitt uttrykk for - også ta sin del av skylden for disse forhold.


    "FINNMARK" 9-15 januar 1950

    Basert på erfaringene fra de tidligere brigademanøvrene om at de kom for tidlig i utdanningssyklusen, ble "FINNMARK" forskjøvet helt til dagene 9-15 januar 1950. Da hadde Brig 492 ca 8 måneders tjeneste bak seg i motsetning til f eks Brig 472 med bare vel 6, og Brig 482 med vel 7 måneder før sine respektive manøvrer. Værforholdene under "FINNMARK" var ifølge sluttrapporten stort sett bra med varmegrader og uten snø på bakken. Disig og tåket vær hindret imidlertid flyvirksomheten i 4 dager, noe som var spesielt uheldig da hensikten denne gangen bl a var å øve samarbeidet med fly.
    Manøveren foregikk i Soltau-området på Luneburger Heide, og var lagt opp og ledet av TK-sjefen, generalmajor A D Dahl. Assisterende øvingsledere var sjefen for Det danske kommando, oberst 0 Bjerregaard, og squadronleader Dally fra Royal Air Force.
    Seniorstridsdommer var nestkommanderende ved 7. Armoured Division, oberst G P Gregson. I tillegg kom som vanlig britiske observatører ved de forskjellige underavdelingene i brigaden. For å styrke TK som ledelsesapparat, var det avgitt sambandspersonell fra sambandsregimentet ved 7. Armoured Division og fra en britisk «Air Support Signal Unit».
    Stridsdommere kom også denne gangen nedover fra Norge, og stridsdommersjef ved Brig 492 var sjefen for Jegerkorpset infanteriregiment nr 2, oberst S Pran. Som gjester/observatører kom en rekke danske og norske offiserer, bl a generalmajorene R. Allerup og E C V Møller fra Danmark, sjefen for Hæren, generalløytnant Hansteen og oberstene Bjørn Christophersen, Ove U Gedde og Harald W Jyhne fra Norge, en kommende og to tidligere brigadesjefer. I tillegg kom Krigsskolen med 3 offiserer og 54 kadetter for å overvære og lære av manøveren. Deltakende avdelinger (tilsammen ca 6000 mann) var:

    «Parti Rød» med:
    - Brig 492
    - Ett britisk brokompani
    - Britiske Vampire jagerfly fra RAF-basen Gütersloh

    «Parti Blå» med:
    -DDK
    - En britisk stridsvogneskadron og en britisk artilleribataljon med 2 batterier.

    Brig 492 ble samlet i manøverområdet 7-8 januar 1950 og returnerte til sine garnisoner 16 januar. Avdelingene var dermed i feltmessig virksomhet i 9-10 døgn i trekk. For hele manøveren var det lagt en tidstabell som i det store og hele - ifølge den avsluttende rapport ble fulgt. Forutsetningen var at «Blå» styrker fra øst hadde rykket inn i den britiske okkupasjonssone og tvunget «Røde» styrker tilbake etter harde kamper. Den i januar sto avdelingene i kontakt langs linjen Harz - Braunschweig - Hermannsburg - Soltau. Brig 492 var forutsatt å være divisjonsreserve sørvest for Soltau i en divisjon (supponert) som ennå ikke hadde vært i kamp. Den 8 januar ble det gitt ordre om at divisjonen skulle angripe 10 januar for å sette seg i besittelse av området Munster - Bispingen. (Se skisse s 176.) Brig 492 skulle på forhånd rense området vest for elven Aue for sabotører (byen Soltau unntatt), rekognosere fremrykningsveier for å avløse fremste avdelinger (supponerte), og fra 9 januar kl 0800 da «krigsstilstand» inntrådte, sette i gang oppklaring over Aue for å skaffe de nødvendige opplysninger om fiendtlig styrke, sammensetning og disposisjoner. Flyoppklaring kunne ikke ventes før 10 januar. Ved at «Blå» forla hovedoperasjonene lenger syd, lyktes «Rød» å etablere lokal luftoverlegenhet i Soltau-området 9-11 januar.

    Noen detaljert beskrivelse av hvordan manøveren forløp er ikke funnet. Den britiske stridsdommersjefen, oberst Gregson, skrev imidlertid i sin rapport at nesten alle norske soldater hadde meget liten tjeneste bak seg, men at han fullt ut - med deres iver, intelligens og alminnelige dyktighet

    - anså dem for å være av eksepsjonell høy standard. Det var en fornyelse å se det underordnede befal gi fornuftige ordrer som ble utført hurtig og villig. Brigadens administrative apparat ble også gitt rosende omtale. Men Gregson hadde registrert at de norske offiserene brukte radioene for lite, og i stedet baserte seg for meget på motorsykkelordonanser, noe som tok for lang tid. Moderne krig beveget seg hurtig og godt samband var en faktor som hjalp til for å vinne krigen, uttalte han.

    Samarbeidet i brigadekommandoen var generelt sett godt, men det var tilfeller hvor britiske metoder ville ha gitt bedre resultater. Dette gjaldt f eks bruken av rekognoseringspartier i forbindelse med flytting av kommandoplassen. Nordmennene tok oftest bare ut et nytt sted etter kartet og sendte kjøretøyene av sted enkeltvis. Ved ankomsten ble kjøretøyene plassert nokså tilfeldig etter sjåførenes eget forgodtbefinnende. Merkingen var mindre god, og det ble brukt samme inn- og utkjøring slik at det lett oppstå trafikkproblemer. Kommandoplassen var dessuten lett å se fra luften i grunn av røk, dårlig spordisiplin og slurvet kamuflasje. Det hendte også at det var dårlig koordinering mellom operasjonssiden og den administrative side i staben.

    I infanteribataljonene viste personellet ualminnelig stor iver og interesse. Det ble tatt godt vare på mulighetene og den taktiske sans var god. Det var imidlertid for meget sammenklumping av personell som heller ikke utnyttet lender godt nok. Likeledes var det dårlig med graving, og det måtte i tilfelle nyttes større verktøy enn feltspadene, bemerket Gregson. Samarbeidet mellom infanteri og artilleri var dårlig. I ett tilfelle hadde kanonene vært uvirksomme i 36 timer på grunn av tåke. Mål kunne likevel vært tatt ut fra kartet. Målskjemaene var dårlig ført. Ellers virket sambandet i artilleriet utmerket, og den taktiske ledelse var god. Men graving var heller ikke utført her.

    Trebro under bygging i Hameln. Her av ingeniørkompaniet i Brig 501. Foto: J A Rygh

    Ingeniørkompaniet funksjonerte godt. Som eksempel på fortreffelig improvisasjon, ble nevnt at det på 30 minutter ble bygget en bro av tømmer som holdt 4 tonn. Også etter generalmajor Dahls syn la ingeniørkompaniets innsats på et teknisk meget høyt niva, men den taktiske opptreden var ikke helt tilfredsstillende. Kjøretøyer måtte minst være 500 m borte fra brostedet på begge sider. Svakheten ved brigadens organisasjon kom for øvrig klart til syne i et slikt tilfelle, nemlig mangelen på luftvernskyts. Oberst Gregson mente at sambandskompaniet ville funksjonere godt i krig. Plasseringen av stasjonene var meget god, det samme var tilfelle med sikkerheten og bruken av Slidex (jfr dog brigadens syn nedenfor). 31 og 88 settene var imidlertid mye ute av drift som følge av hardhendt behandling, og linjeleggingen kunne vært bedre utført.

    Sanitetstjenesten virket bedre etter hvert, og det ble vist stor iver. Plasseringen var imidlertid ikke alltid god og sambandet var dårlig. Forsyningstjenesten gikk stort sett bra.

    Etter generalmajor Dahls oppfatning var sjefenes taktiske oppfatning godt utviklet. De hadde sans for lendets muligheter både i angrep og forsvar. Men en sterkere konsentrasjon av styrkene kunne vært på sin plass. I forsvar over bred front måtte det etableres sterke motstandssentre og ikke tynnes ut over en lang front. Man måtte også konsentrere angrepene mer i tid. Ved nådd sats/mål kunne det forventes motstøt/motangrep, og det måtte umiddelbart iverksettes oppklaring for å varsle om dette. Infanteriet hadde nådd det mål som kunne forventes etter 9 måneder. Oppklaringseskadronen løste stort sett sine oppdrag meget godt. Ifølge Dahl var det korrekt at eskadronen om nødvendig også ble nyttet i mørke, og ikke alltid måtte trekkes inn i bakre linjer om natten. (Jfr Roscher Nielsens tidligere merknader.)

    Vaktholdet hadde vært godt om dagen, men elendig om natten, særlig langs veiene. Vaktposter var blitt inndratt og bilene kjørte med fullt lys, slik at det var lett å finne målene. De danske sabotører hadde kunnet kjøre gjennom linjene uten å bli stoppet. Det tok lang tid før alarm ble slått, og det var aldri vanskelig for sabotørene å komme seg bort. Dahl poengterte at veiene måtte sperres med bommer som måtte bevoktes skikkelig. Patruljerende vaktposter måtte ikke nyttes om natten fordi de røpet seg. Personellet i sambandskompaniet fikk ros for sine tekniske ferdigheter.

    Som konklusjon mente Dahl at Brig 492 var på høyde med de fordringer som burde stilles til en brigade, selv om det var forhold som burde vært bedre. Brigaden var et brukbart instrument i sjefens hånd, mente han, og avsluttet sin rapport med følgende annerkjennende ord: "Det var gledelig å se den interesse - en kunne nesten si den entusiasme - hvormed både befal og mannskaper gikk til løsningen av sine oppgaver. Holdning og humør var beundringsverdig fra først til sist."

    Fra manøveren på Soltau. En av sanitetskompaniets ambulanser er «kaputt». Brig 492.
    Foto: J A Syversen

    Brig 492 selv beklaget at motstanderen hadde vært for svak med bare 700-800 dansker. Brigaden hadde ikke fått øvd oppholdende strid som etter de gjeldende forhold var hovedstridsformen. På brigadenivå hadde samarbeidet med feltartilleriet vært bra, men ikke ved de enkelte underavdelinger. Observasjonspostene (FAO-ene) var f eks ikke pågående nok. E-tjenesten i brigaden hadde vært god. Brigaden hadde konsentrert seg om ordreteknikken, og bruken av muntlige ordrer hadde virket godt. Noe i strid med de britiske observatørenes syn, mente brigaden at offiserenes bruk av radio hadde vært god, men bruken av kodesystemet Slidex tok for lang tid. Konklusjonen var at befalet måtte få etterutdanning hjemme. Kritikken som fremkom etter manøveren var altså noe blandet. Det kan virke som det sviktet på to av de områdene brigaden spesielt hadde prioritert under den forutgående utdanning, nemlig vakthold - særlig om natten - og samarbeidet mellom infanteri og artilleri (i likhet med forrige brigade).


    Aviskritikk

    Interessant kan det for øvrig være å referere hvilken oppfatning var hjemlige kommunistavis, Friheten, hadde av manøveren. I et oppslag av 16 januar 1950 het det:
    "Tysklandsbrigaden øver seg i angrepskrig mot Sovjet-Samveldet. Hva "operasjon Finnmark" går utpå."

    Under henvisning til Telepress i Frankfurt, hadde britiske, norske og danske tropper øvd seg i angrepskrig på Luneburgerheden med tanks og tunge kanoner og gjort skade for millioner av mark. Videre ble det referert til avisen Vorwärts i Basel som hadde offentliggjort en rapport fra en oberst i Vestunionens stab, Jan Rogens, som hadde behandlet "planene til Omar Bradley, sjefen for A-paktlandenes forente stater".
    Ifølge Friheten ble det i rapporten innrømmet åpent at planene gikk ut på et angrep på Sovjet-Samveldet, og at det etter avisens mening nå var disse planene som ble prøvd på Luneburgerheden.
    "Mens det skandinaviske armékorps rykker fram mot Murmansk og Finland, vil venstre fløy, stasjonert omkring Danmark og Kiel, rykke fram i retning av Stettin (de baltiske land) og Leningrad. Den europeiske hovedstyrken vil storme fram mot Warszawa, Smolensk og Moskva. Den tyrkiske armé vil angripe Odessa og Ukraina."

    Skal tro hvor langt de 6000 mann som var stasjonert i Schleswig-Holstein hadde nådd på veien mot Leningrad, og - hvilket "skandinavisk armékorps" var det egentlig som skulle rykke frem mot Murmansk og Finland?


    Tjenestetiden og spesialistene

    Brig 492 kom i sin avsluttende rapport med skarp kritikk over at en rekke befal ikke viste respekt for gitte ordrer, noe Dahl var enig i. Det fantes befal som ikke var noen eksempler for sine avdelinger, de manglet den stramhet og absolutte pliktfølelse som var nødvendig. Inntrykket hans var at man "stort sett ikke alltid kan stole på at gitte ordrer blir utført". Sterke ord! Men med det uhomogene befalskorpset som fantes på denne tiden, kunne det nok forekomme en viss mangel både på lojalitet og nødvendig respekt for gitte ordrer, spesielt hvis disse stilte ubehagelige krav. Makelighetshensynet spilte alltid en viss rolle. Det dreide seg dessuten om fredsøvinger hvor det til tider kunne være vanskelig å motivere til full innsats.

    Som tidligere TK-sjefer mente også Dahl at Infanteriet var tildelt personell med for lav sivil utdanning. Infanteristene la noe tilbake for andre soldater med hensyn til oppførsel, holdning, indretjeneste og skyting, og Infanteriets spesialister holdt etter hans oppfatning neppe mal. Det var ingen som hadde så vanskelige oppgaver som infanteristene. Nå hadde Brig 492 riktignok fått utvidet antallet spesialister med 12 og 14 måneders utdanning fra 600 til 670 mann. Kokkene var inkludert i det nye tallet, men flertallet av sjåførene hadde - til tross for alle kjøreulykkene fremdeles bare 10 måneder. Infanteriets andel av spesialister var fortsatt liten.

    Rasjoneringskort for offiserer i den britiske sonen

    Etter at oberst Bryhn var kommet tilbake til Norge, tok han som generalinspektør for Infanteriet denne saken opp med sjefen for Hæren. Noe av bakgrunnen var at nettopp infanteribataljonene i den etterfølgende brigade - Brig 501 - ble spesielt hardt kritisert under den avsluttende brigademanøver "NORDIC" i juli 1950.
    Bryhn hadde - som tidligere nevnt - opprinnelig foreslått at det skulle tas ut 100 spesialister pr infanteribataljon, men var blitt avspist med 10! Med referanse til general Wavel (øverskommanderende for de britiske styrker i Nord-Afrika under 2 verdenskrig) pekte Bryhn nå på at Infanteriet bar den største byrden i strid og måtte få bedre personell. Innstillingen i Norge hadde vært at "resten kan gå til Infanteriet", men det var kanskje en gryende forståelse for at dette nå burde endres, mente han.
    Ifølge Bryhn hadde sjefen for Hæren under Brig 492s avsluttende manøver "FINNMARK", gitt uttrykk for at infanteribataljonene var "remarkably improved" og nå nesten var på høyde med artilleristene igjen! Tilbakeslaget i Brig 501 kunne Bryhn ikke forklare, men han mente at inntil Infanteriet fikk lengre tjeneste (han foreslo 11 måneder), burde antallet spesialister økes til 146 mann pr bataljon, bl a med 56 sjåfører, 34 sambandsfolk og 31 overkokker og kokker. Men selv med 12 måneders tjeneste kunne han ikke garantere god nok utdanning fordi øvingsforholdene i Schleswig-Holstein ikke var tilfredsstillende, særlig for infanteribataljonene som krevde mer og bedre øvingsterreng enn andre avdelinger. Det er tydelig at misnøyen med øvingsforholdene i Schleswig-Holstein nå begynte å gjøre seg gjeldende for alvor. Den skulle bli enda mer markert etter hvert som tiden gikk.
    Den 6 november 1950 holdt sjefen for Hærens stab, oberst Aage Pran (som nettopp var kommet hjem etter å ha vært sjef for Brig 501), et foredrag i Oslo Militære Samfund om erfaringene fra Tysklandsbrigadene. Her kunne han opplyse at fordelingen til Infanteriet av mannskaper med høyere utdanning delvis ville bli rettet opp ved fordelingen av rekruttmassen for 1951. Med sin sentrale plassering i Hæren og sine personlige erfaringer fra Tysklandsoppholdet, var nok han den som best kunne ordne opp i dette forholdet. "Spesialist"-problemet løste seg imidlertid i praksis ved den generelle forlengelse av tjenestetiden til 12 måneder som ble iverksatt for Brig 511 og de etterfølgende brigader.


    Materiellsituasjonen

    I Brig 492 var det fremdeles klager over dårlige kjøretøyer. Men til tross for vedlikeholdsproblemene ble det også i denne brigaden, helt mot slutten av oppholdet, oppdaget at brigadeverkstedet drev reparasjon av befalets private biler. således ba brigaden 14 februar 1950 om verkstedets skriftlige forklaring på hvorfor 2 privatbiler var under reparasjon - den ene helt strippet og under gjenoppbygging - og at hele 10 tyske arbeidere var satt på oppgaven!

    På våpensiden var mange geværer fremdeles i dårlig forfatning selv om de var overhalt. Ja, Lee Enfield No 1 fantes ennå, hvorav 400 hadde feil sluttstykker! Nå manglet det også reservedeler til denne type våpen. Men endelig skulle det bli bedre. I stedet for å ta geværene med hjem som var vanlig prosedyre, var det tidligere bestemt at brigaden skulle avlevere våpnene til Brig 501 ved avreisen fra Tyskland. Hensikten var at de deretter skulle byttes til Lee Enfield No 4 hos britene. Brigaden hadde ellers fått skiftet ut alle PlATer, 3" bombekastere, maskingeværer og mitraljøser i sin periode. Brig 491 hadde måttet sende samtlige 25 punds kanoner til det britiske 22. Heavy Workshop til full overhaling. (I kommentarene fra britene het det at kanondokumentasjonen hadde vært slett/verdiløs.) Brig 492 som hadde mottatt det nyoverhalte skytset, kunne derfor si at dette materiellet var i god feltmessig stand. Før hjemreisen ble våpensituasjonen nærmest karakterisert som god. Derimot var det problemer med enkelte typer ammunisjon. Tennmidler fra krigens dager begynte å bli upålitlige, og det var f eks nå kommet forbud mot bruk av PIAT- og "83"-granater. Da hjalp det jo lite at PIATene var byttet!


    Faneoverrekkelse

    Like for hjemreisen opplevde Brig 492 å bli den første brigaden som fikk overlevert faner. Dette var en gammel sak som hadde versert helt fra Brig 471 da oberst Hauge hadde tatt opp spørsmålet, men i første omgang fått avslag fra HOK. Begrunnelsen for dette var at Tysklandsbrigadenes avdelinger kom fra forskjellige regimenter og bare skulle være sammen i 6 måneder i Tyskland. Faner hørte normalt til avdelinger hvor tradisjoner skulle innarbeides. Men saken ble tatt opp igjen og konkrete utkast til 7 faner og en kavaleristandart (til oppklaringseskadronen) ble utarbeidet. Ifølge Rolstad ble utkastene tegnet ut av en soldat som sonte noen dagers vaktarrest i Northeim. Forslagene gikk ut på at fanene skulle være kvadratiske i nasjonalflaggets farger, og med kong Haakons kronede siffer (H 7) omgitt av en ekekrans (tilsvarende luemerket) i sentrum av korset. Under dette kom innskriften: TYSKLANDSBRIGADEN mens avdelingenes benevnelse var påført over ekekransen. (Se vedlegg 7.)

    Minnediplom for personellet i Brig 492

    H M kong Haakon VII bifalt forslagene 13 september 1947, og klarsignal til oppsying ble gitt i desember 1947. Men det viste seg at det Brig 471 hadde håpet på, nemlig en gratis oppsying i Tyskland (trekk på okkupasjonsomkostningene), ikke uten videre lot seg gjøre. Ifølge Brig 472 måtte faneduken og endel av det øvrige utstyret skaffes i Norge, noe som ikke var så enkelt den gangen. Det gikk således nesten 2 1/2 år fra approbasjonen til fanene og standarten var ferdig produsert.

    Ingeniørkompaniet/Brig 492 på marsj til jernbanestasjonen for å reise hjem. Foto: K Ottersen

    I samsvar med kong Haakons avgjørelse, overleverte generalmajor Dahl fanene og standarten på kongens vegne etter det gamle, tradisjonelle seremoniell med avdelingene høytidelig oppstilt til parade, følgende dager:

    • Fredag 27 januar 1950 til Bn 1, Bn 2 og artilleriregimentet
    • Tirsdag 31 januar til Bn 3, sambandskompaniet, oppklaringseskadronen og transport- og forsyningskompaniet
    • Fredag 3 februar til ingeniørkompaniet.

    Sanitetskompaniet, brigadeverkstedet og noen mindre enheter var således ikke med i tildelingen.


    Hjem til Norge

    Hjemtransporten fikk kodeordet "CARL", og foregikk i 5 puljer i tiden 5-19 februar 1950. Det spesielle denne gangen var at siste pulje (V) med Bn 3/Brig 492, via Kristiansand ble transportert nordover med "Svalbard" helt til Salangsverket, hvor skipet ankom 24 februar etter 5 døgn i sjøen. I Oslo paraderte denne gangen de puljer som kom dit etter tidligere mønster med defilering for sjefen for Hæren foran Universitetet. I alt ca 4200 mann kom hjem fra Tyskland denne gangen.

    Tilbake